I hele etterkrigstiden har utbygging av byen vært styrt av investorer og eiendomsutviklere. De har planlagt og bygd ut fra hva som gir best avkastning. Resultatet har blitt deretter: Malplasserte høyhus, svært høy utnyttelsesgrad og nybygg som ikke tar hensyn til sine omgivelser.
Et unntak er Aker Brygge. Private interesser fikk utforme det tidligere verkstedområdet til en ny bydel. Den er blitt et populært tilholdssted for byens befolkning, ikke minst om sommeren. En grunn er fri tilgang på bryggene langs sjøen. Den andre er at bygningene ikke føles påtrengende, men henger naturlig sammen med de tidligere verkstedbygningene.
Arkitektkonkurransen om utbygging av tomta bak den gamle Vestbanen er et skremmende eksempel på hvordan politikere skusler bort sine muligheter til å påvirke hvordan hovedstaden skal utvikle seg. Eiendomsbesitteren Statsbygg får ture frem som den vil for å få så høy pris som mulig for tomta. Målet er ikke et miljø til beste for de som bor og ferdes i byen. Med Oslos ordfører som gissel i juryen måtte det gå galt. Vinnerutkastet er det svært få som vil ha, unntatt arkitektene selv. I ettertid angrer nok både Statsbygg og ordføreren på at de gikk inn i denne konkurransen. Ingen fornuftig investor vil ta i vestbaneutbyggingen med den motstanden forslaget har vakt.
I Bjørvika, området rundt den norske operaen, er politikerne og byplanleggerne igjen i ferd med å miste hodet. Svære blokker og høyhus skal danne en mur mellom byen og operaen. Hovedmålet er nok en gang å få så mye som mulig for tomtearealene.
Oslos politikere og byplanleggere bør snarest ta en studietur til Stockholm og Helsingfors og se hvordan de styrer utviklingen til beste for byens befolkning. De lar ikke pengegriske havnemyndigheter, statsbaner, eiendomsbesittere eller entreprenører ta styringen ut fra egen bunnlinje, men åpner fjorden for innbyggerne.
Oslo kan ikke være dårligere enn våre nordiske søsterhovedsteder i øst..
La ikke pengegriske eiendomsbesittere ta styringen
