Japanerne er de første til å prøve solseil. Amerikanerne hadde et mislykket forsøk for tre år siden.
Solseilene er bare 7,5 mikrometer, eller 0,0075 mm tynne.
Det første var en "kløver-type" som ble sluppet og foldet ut i 122 km høyde, mens det andre var et ¿vifte-type¿ som ble sluppet og foldet ut på 169 km høyde.
Hensikten var å teste om materialet er sterkt nok til å tåle påkjenningene ved utfoldning.
Teori
Det er fremdeles uvisst om solseil fungerer, eller om det bare er en vakker teori.
Tanken er at fotoner fra Sola skal gi farkosten et tilstrekkelig moment, et " puff" framover.
I et tilnærmet vakuum i verdensrommet vil dette etter hvert føre farkosten opp i en hastighet på en tredel av lysets, eller kanskje halvparten.
Skeptikere mener at fotonene ikke vil miste noe energi, og dermed heller ikke avgi noe moment til solseilet, når de reflekteres. De "troende " mener imidlertid at skeptikerne overser kvanteeffektene.
Amerikansk solseil
Amerikanerne har et eget prosjekt, Cosmos 1, som hadde en mislykket oppskytning i 2001. Seinere i år planlegger de imidlertid et nytt forsøk.
Deres solseil bygges av det russiske romsenteret i Babakin. En bærerakett skal frakte det opp i 800 km høyde, der det skal starte et omløp.
Deretter vil det gradvis øke høyden, inntil det når høyden der fototnene fra Sola "tar tak".
Meningen er å demonstrere en kontrollert ferd og at teknologien kan fungere etter hensikten.
