Resultatene av en zoologisk studie av sel på Svalbard viser at de dykker ned til dybder på 500 m, men at de aller fleste dykk er grunnere enn 50 m. Selv om enkelte dykk kan vare mer enn 40 min, så varer de fleste dykk mindre enn 10 min.
Selarter som livnærer seg på bunndyr, dykker grunnere enn de som spesialiserer seg på matsøk i de frie vannmassene. Selene har ulike utbredelsesmønstre. Noen er svært stasjonære mens andre foretar lange vandringer, men vender tilbake til de samme områdene.
På Svalbard finnes fire hjemmehørende selarter. Den største, og mest kjente av disse er hvalrossen, de andre er ringsel, storkobbe og steinkobbe. Noen av selene har store utbredelsesområder, andre er mer begrenset.
I enkelte områder har alle fire arter overlappende leveområder, men selartene er spesialiserte på å søke næring i ulike vannsjikt. Hvalross og storkobbe lever av bunndyr, mens steinkobbe og ringsel søker byttet i de frie vannmasser.
Svalbard er stort sett ubebodd. Derfor har man visst lite om selenes utbredelse utenom sommersesongen. Moderen telekommunikasjon har gjort det enklere å studere selens bevegelser. Ved å lime radiosendere fast i pelsen til selene kan man følge deres vandringer via satellitt inntil senderen faller av ved første hårfelling.
Gjertz er født i Sverige i 1952 og er cand. real med biologi hovedfag fra UiO i 1983. Nåværende arbeidssted er Zoologisk Museum, UiO.
