Meningene er mange om årsaken, men ett synes klart. Skipet grunnstøtte på et skjær som ikke var avmerket på skipets sjøkart, verken i de elektroniske eller manuelle kartene.
Losene var heller ikke oppdatert om skjæret som ble inkludert på kart utgitt i fjor sommer. Kystverket klager på at de ikke hadde fått oppdatert informasjon. Sjøkartverket sier den var gitt ut både i kart og i Etterretninger for sjøfarende.
Det er sådd tvil om skipets stabilitet. Sjøfartsdirektoratet, som har ansvar for sikkerheten på skip, kan ikke finne feil. Men ingen kan strides om det faktum at skipet tippet rundt på sekunder og 18 sjøfolk omkom.
Forlis, havarier, flyulykker og andre alvorlige hendelser skyldes normalt systemfeil. Ikke nødvendigvis i de tekniske systemene om bord, men i organiseringen av virksomheten, hvor sikkerheten ikke nødvendigvis prioriteres foran prestisje og økonomi.
Dagens ordning er ikke god. Ansvaret for sikkerheten er spredd over for mange myndigheter. Kystverket under Fiskeridepartementet har ansvaret for farled og lostjenesten. Sjøfartsdirektoratet med ansvar for sikkerheten om bord, sorterer under Nærings og handelsdepartementet, mens Sjøkartverket som oppdaterer sjøkart og etterretninger for sjøfarende, sorterer under Miljøverndepartementet.
Diskusjonen ble såvidt satt i gang etter forliset av Sleipner, og bør videreføres nå. Det er på tide å samle alle myndigheter under ett departement og under en felles tilsynsmyndighet for sikkerhet, slik det er for luftfarten.
Farledsmerkingen må intensiveres slik at den møter kravene til skipsfarten i det 21. århundre. I stor grad er merkingen knyttet til skipsfarten mer enn 100 år tilbake i tid.
Og ikke minst - arbeidet med de elektroniske sjøkartene må intensiveres og de må distribueres. Å bruke de engelske C-MAP kartene kan være vel og bra langt til havs, men de er og blir digitaliserte sjøkart med opprinnelse fra begynnelsen av forrige århundre.
Nå er det på tide at de norske politikerne rette søkelyset mot seg selv og tar et tak for sikkerheten til sjøs.
