På is og snø er det best å strø med noe som suger opp vannfilmen og deretter fryser fast.
Is og snø har en vannfilm på overflaten som gjør underlaget glatt. Overraskende nok finnes denne vannfilmen helt ned til minus 70 - 80 gr C.
Størst tykkelse og lavest friksjonen har vannbelagt overflate ved minus 4-6 gr C. Er det kaldere enn -70 til -80 grader forsvinner vannfilmen og snøen blir som tørr sand og isen som tørr stein.
Best med absorbent
Forsker Stein D. Berge har gjennom fem år sett at stoffer med stor vannabsorbsjonsevne gir klart økt friksjon på is og snø.
Effekten er langt bedre enn den du finner hos knuste materialer som sand og singel eller knuste skjell. Et kjent eksempel på et slikt absorberende stoff - og som ble mye brukt i tidligere tider - er aske fra ovnen eller peisen. Aske er et ypperlig strømiddel men det blir mye søl av det.
Det finnes ifølge Berge flere typer leirmaterialer eller krystallinske silikater, med stor absorbsjonsevne spesielt for vann. De kan omtrent doble sitt volum. Det dreier seg om stoffer som bentonitt, zeolitt, sepiolitt, ekspandert perlitt og såkalt diatoméjord.
Berges analyser og tester viser at den siste er best ut fra absorpsjonsevne, tilgjengelighet, miljøbetraktninger og andre vurderinger. Interne og eksterne friksjonstester og praktiske prøver viser at dette stoffet gir markert bedre friksjon enn sand og singel når det strøs tørt. Og når det fryser fast i isen får det enda bedre friksjon. Disse mekanismene har Berge fått norsk patent på. I tillegg har hans selskap søkt patent i ni andre vinterland.
Som sandpapir
Det er ifølge Berge nærliggende å anta at denne markert bedrede friksjonen har sammenheng med vannfilmen. Det at stoffet etter noen timer - etter å ha ligget en natt - absorberer så mye vann at det mettes og så fryser til is, gir en sandpapirlignende overflate. Stoffet har da høy, konstant friksjon. Det Berge nå brenner for er å få starte opp et FoU-program for å klarlegge vitenskapelig om det er selve vannfilmen som blir absorbert av hans stoff, og under hvilke betingelser
Et viktig spørsmål er strøstoffets kornstørrelse.Når det offentlige strør, brukes utelukkende singel i størrelse tre til syv millimeter, unntaket er Veivesenets nye varmsand-konsept. Årsaken er bl.a. at sandkorn blåser langt lettere av veien. Egentlig er det langt bedre å bruke sand (maskinsand) på flater som har lav kjørehastighet, fordi små korn gir langt flere berøringspunkter enn store korn og singel. Men sand fås bare som støpesand i byggevare-butikker eller kan kjøpes større mengder fra sandtak eller pukkverk. Etter Berges overbevisning er sand med korn mindre enn en millimeter mest effektivt, jo mindre korn desto bedre, så lenge sanden ikke blåser vekk.
Sand ikke bra nok
Men singel og sand er altså lite egnede strømidler, fordi de fester seg dårlig til isen og lett synker gjennom. Varm sand og varm singel smelter jo isen rundt seg. Du trenger dessuten en viss mengde (summen av volum og tyngde) for å få effekt. De fleste som har opplevd å spinne på snø og is med bil, og som har laget seg sin egen polerte grop av "stålis", ser at singel og sand "sparkes vekk". Prøver du med skjellsand ser du at dette er bedre p.g.a. de skarpe kantene til skjellbitene. Men prøver du et absorberende stoff vil du altså oppleve noe annet, du får knall friksjon så vær forsiktig med clutchen! I tillegg vil stoff med lav egenvekt og små korn kreve volumer som bare er 1/1000-del av singel. Les mer på crust.no.
