Under produksjon av olje og gass tilsettes kjemikalier, og mange av dem inneholder miljøgifter som er utslippsregulert og skal innrapporteres til Statens Forurensningstilsyn (SFT). Derfor er det av stor betydning å finne ut hvor kjemikaliene ender, i hvilke mengder og i hvor stor grad de påvirker naturen.
Radioaktivt
Tidligere ble utslippet av kjemikalier basert antakelser. – Vi måtte finne en metode som ga bedre nøyaktighet ved utslipp til sjø. Vi gjorde en del forsøk ved å merke kjemikaliene radioaktivt og fikk muligheter til å måle utslippene og få de korrekte resultatene.
Forskningsgruppen fant at de totale utslippene reelt sett lå høyere enn antatt, men at de miljøskadelige utslippene var redusert. – Ut fra disse resultatene kunne vi lage en simulator. Gjennom simulatoren er det mulig å kartlegge oljekomponenter og kjemikaliene som slippes ut til sjø både fra produksjonsplattformer og raffinerier. Resultatene er så gode at de kan brukes i rapporteringen til SFT.
Også andre oljeselskaper har oppdaget kvalitetene til simulatoren, som er i utstrakt bruk på Statoil opererte felt. En av årsakene er kravet til miljøregnskap.
Et annet viktig bruksområde er å kartlegge hvor de ulike kjemikaliene tar veien i en produksjonsprosess av olje og gass. Dette er av stor nytte i gassprosessanlegg og i raffinerier hvor det gir oljeselskapet muligheter til å beregne produktkvaliteten med stor nøyaktighet.
– Målet for oljeindustrien er null miljøskadelige utslipp innen år 2010, sier rådgiver i miljøteknologi, Ståle Johnsen, til Teknisk Ukeblad.
Parallelt med å finne mengdene som slippes ut, arbeides det intenst med å finne ut effekten av utslippene til sjø. – Vi ser på den totale miljøbelastningen ved utslipp av produsert vann til sjø og beregner en miljøfaktor som er bestemmende for å finne de beste og mest kostnadseffektive tiltakene som kan settes inn for å begrense utslippene, sier Johnsen.
Hva er tålegrensen?
Sammen med Mona Hjelsvold gjennomgår Statoil hvert enkelt felt for å finne den laveste miljøfaktoren, den såkalte environmental impact faktor (EIF).
– Det er ikke nødvendigvis slik at reinjeksjon av produsert vann gir den minimale miljøpåvirkningen. Vi må se på hva som er naturens tålegrense på hvert enkelt sted og beregne miljørisikoen derfra. Fordi reinjeksjon bare gir 80–90 prosent effektivitet i de fleste tilfellene, kan alternative tiltak være en bedre miljømessig løsning, sier Hjelsvold.
Det er mengden og den kjemiske sammensetningen av innholdet i produsert vann som er bestemmende for EIF. Dagens grenser for oljeinnhold i utslipp av vann er på 40 mg/l.
Miljørisikoen
Statoils forskning viser at det ofte er andre løste kjemiske forbindelser fra oljen, eller kjemikalier tilsatt i produksjonsfasen, som utgjør den største miljørisikoen. Spesielt har det vist seg at kjemikalier som brukes for å fjerne H2S-innholdet i olje og gass på en rekke felt i norsk og engelsk sektor, representerer en betydelig miljørisiko. Det arbeides derfor med å finne alternative løsninger på dette problemet.
Johnsen understreker at med de verktøyene de i dag har for å finne miljøbelastningen av den kjemiske sammensetningen i produsert vann, er det mulig å finne de beste renseteknologiene og dermed de mest miljøvennlige løsningene for installasjonene på norsk sokkel.
