– Lang pause? Nå må du kutte ut. Som alle andre har jeg rett til å ta pauser, smalt det fra ham. Kruttrøyken sto til værs.
– Du har jo stått her ute og dampet i til sammen en time i dag. Vi har deadline på prosjektet nå, sa jeg.
Det var som å trykke på en rød knapp. Han veivet vekk et par røykende kolleger, trampet ut av den gråblå røykskyen og marsjerte hurtig de to–tre meterne bort til meg. Han sugde på den filterløse sigaretten så det pep i papiret, og blåste iltert røyk inn i øynene på meg.
– Nå har jeg fått nok av denne hetsingen av oss som tilfeldigvis nyter en sigarett i ny og ne. Gjør røykingen meg til kriminell? Spedalsk? Hva?
– Akkurat nå gjør den deg til en lite effektiv kollega, sa jeg.
– Effektiv? Det er ikke noe verre å ta en røykepause enn å sladre vekk tid innendørs. Røykere tar IKKE flere eller lengre pauser enn andre, sa han.
Han hadde faktisk roet seg litt nå. Antakelig var det røykesuget som ikke lenger var så prekært.
– Vi har mye å gjøre. Få ut fingeren nå, sa jeg. Han satte den lengste fingeren på høyre hånd i været, men stumpet sigaretten og lusket etter meg inn i bygget.
Vi tappet oss hver vår svarte kaffe fra kaffemaskinen da den 25 år gamle prosjektlederen kom bort. – Kaffe må til, sa hun blidt.
– Livets vann, sa Andreas. Det var da hun rygget bakover, ikke mye, men nok til at både ingeniørøkonomen og jeg la merke til det.
– Du har fæl røyk- og kaffeånde, sa hun til Andreas. Han satte øynene i henne, og sa knurrende:
– Nei, nå er det nok. Jeg trenger en røyk, sa Andreas Ohm.
