Høyere kraftpriser har til nå først og fremst ikke skyldtes kraftsituasjonen i Norge, men en større integrasjon med Europa. Dette burde borge for langsiktig stabile priser og økte investeringer i ny produksjon.
Det siste har ikke skjedd. I stedet for ny produksjon svekkes kraftbalansen i Norge måned for måned. Ikke bare mangler investeringer i ny produksjon, vi mangler også investeringer i nett.
Går vi inn i de enkelte prosjekter som IKKE blir iverksatt, virker det som vi har surret oss inn i en haug av uavklarte situasjoner og forutsetninger, som spiller alle aktørene sjakk matt.
Jeg tar et par eksempler:
Ny produksjon har lenge i praksis vært stoppet av politiske forhold. Noen konsesjoner er gitt, men da ofte uten at utbygging er iverksatt. Nettplanleggingen forutsetter at konsesjoner iverksettes, for eksempel ved at produksjon skal komme i stedet for overføringslinjer til et område. Når produksjon da ikke kommer, spilles alle ut over sidelinjen og lokal kraftmangel kan oppstå.
For mindre kraftutbygginger var grønne sertifikater milepælen. Det kom ikke. Man trodde kanskje at høyere priser ville gjøre noen av dem lønnsomme likevel. Men hva skjer da? Da gir nettregimet mulighet for å legge så store kostnader på ny produksjon at heller ikke dette blir iverksatt.
Et utall uavklarte politiske spørsmål, regelverk som ikke henger sammen, et kraftnett som i mindre og mindre grad legger til rette for et velfungerende marked og et europeisk CO2-regime som knaker i sammenføyningene gir liten støtte til investeringsbeslutninger med 100-års perspektiv.
Aktørene spilles sjakk matt.
