Tidenes skattejakt, sa næringsminister Trond Giske da han et år forsinket presenterte regjeringens mineralstrategi.
Giske bruker ofte store ord, men han siktet formodentlig til beregningene fra Norges Geologiske Undersøkelser som mener det ligger verdier for 1400 milliarder i norske fjell.
Tidenes skattejakt kan fort bli til tidenes løftebrudd om ikke regjeringspartiene blir enige om å gjøre ord til handling.
Nordic Mining har ventet i seks år på klarsignal til å starte utvinning av rutil i Engebøfjellet med sjødeponi i den vernede Førdefjorden.
Mens Giske fikk applaus for sin strategi både fra industrien og LO, sendte kollega Bård Vegar Solhjell brev til Nordic Mining om at deres utvinningstillatelse måtte utsettes fordi miljøkonsekvensen av sjødeponi må utredes videre.
Et klarere bevis på drakampen mellom Giske og Solhjell kunne vi ikke fått ettersom VG avslørte at brevet fra Solhjell hadde ligget klart i Miljøverndepartementet siden 9. januar.
Den nye mineralloven fra 2010 skal nå følges opp med mer ressurser til forskning og kartlegging, ønske om raskere planprosesser og kjente virkemidler for etablering av industri.
Strategidokumentets grunnsetning er at det over hele Norge finnes store mineralverdier. Ikke bare pukk og stein som utgjør mest av verdikjeden, men også sjeldne jordarter som blir stadig mer etterspurt i forbruksartikler.
Hovedutfordringen for mineralnæringen er at miljøkravene har endret seg. Olje- og gassindustrien har ikke bare sopt til seg de beste geologene, men også satt en standard om nullvisjon når det gjelder utslipp.
Rundt kysten vår ligger det 23 «gravplasser» etter nedlagt gruvedrift. Disse fjordene er blitt forurenset av restmasser med kjemikalier. Siden den gang har Norge utviklet seg til å bli en av verdens største produsenter av ren sjømat. Uberørt natur og friluftsliv er blitt viktigere enn nye arbeidsplasser i en industri som krever avfallshåndtering.
Bergindustrien har seg selv å takke for gammelt søl. Derfor er det bra at industrien nå er med på å finansiere et stort forskningsprosjekt for å undersøke hvordan sjødeponi påvirker det biologiske artsmangfoldet. Også regjeringen vil støtte et nytt stort forskningsprosjekt.
Vi forstår frustrasjonen hos Nordic Mining og Nussir som i årevis har prosjektert og utredet sjødeponi i henholdsvis Førdefjorden og Repparfjorden.
De fortjener å få en endelig beslutning uavhengig av pågående forskning.
Men sjødeponi vil aldri bli en fremtidsrettet løsning for gruveindustriens miljøproblem. På sikt må det utvikles teknologiske løsninger for tilbakefylling og gjenvinning på land.
