EU IMPORTERER halvparten av den energien EU-landene trenger. I de kommende årene vil importavhengigheten økte kraftig. Norge er storeksportør av olje og gass til EU, men også av noe strøm i kabler gjennom Danmark og Sverige og en kommende kabel til Nederland. ESA, EUs tilsynsorgan for EØS-avtalen, krever endring av hjemfallsreglene. Olje- og energidepartementet arbeider nå med en proposisjon om hjemfallsreglene som er varslet før sommeren.
ESA skriver i brev av 27. juni 2001 til den norske stat at industrikonsesjonslovens bestemmelser i paragraf 2 nr. 17 og 22 samt paragraf 4 er i strid med EØS-avtalen. Det er forskjellen i konsesjoner til private og offentlige eiere ESA slår ned på: Mens offentlige eiere får evigvarende konsesjoner, får private eiere bare tidsbegrensede. Dermed har et EUs organ som skal kontrollere EØS-land, satt hjemfall på dagsordenen i EØS-landet Norge – en sak som ikke har vært på dagsordenen siden 1918.
HJEMFALLSUTVALGET LA fram sin innstilling 1. november 2004. Flertallet i utvalget går inn for oppheving av vernet som sikrer at 88 prosent av norske vannkraftverk er offentlig eid.
«Såkalt eiernøytralt hjemfall som myndighetene legger opp til, åpner for omfattende strukturendringer i norsk energiforsyning. Fritt salg av kraftverk vil føre til færre og større enheter, med stort innslag av private og utenlandske eiere.» Det var konklusjonen i Econs utredning «Eierskapsnøytrale konsesjonsregler for vannkraftproduksjon» som ble utført for Olje- og energidepartementet i 2002, et år før Hjemfallsutvalget ble nedsatt.
Kommuner vil selge seg ut i betydelig grad når dagens regler for eierskap i kraftverk endres, konkluderte Econ i utredningen fra 2002. Det var derfor en bestilt konklusjon som ledelsen i Olje- og energidepartementet fikk i flertallsinnstillingen fra Hjemfallsutvalget.
Bakgrunnen for at ESA har tatt opp hjemfall med norske myndigheter, er fordi «dagens regler hindrer et velfungerende marked for eierskap i kraftsektoren», skrev statssekretær Oluf Ulseth (H) i Olje- og energidepartementet i Aftenposten 18. januar 2005.
HJEMFALL HAR VÆRT en del av institusjonene som har sikret at verdiskapingen fra vannkraften har kommet vårt samfunn til gode. Fra naturens side har et land som Brasil rikere naturressurser enn Norge. Likevel er Brasil et fattig land med en enorm kløft mellom de virkelig rike og det lutfattige flertallet. Mens Norge er et av verdens rikeste samfunn hvor en uføretrygdet kan ha en levestandard som minner mest om middelklassen i Brasil.
Hva er årsaken? Det er de institusjonene som er skapt rundt utvinnelsen av naturrikdommene. I Brasil har verdiskapingen fra utvinningen av naturressursene stort sett siden portugiserne kom for fem hundre år siden forsvunnet ut av landet til utenlandske eiere, enten til andre kontinenter eller til USA.
I Norge har vi bygd opp institusjoner, som har sikret at verdiskapingen fra våre viktigste naturressurser som vannkraft, fisk, olje og gass har gått til samfunnet og kommet folket til gode. Hjemfall er en av disse institusjonene.
Framstøtene for endringen av hjemfallsreglene har skjedd uten nevneverdig offentlig debatt og uten at konsekvensene av en slik endring på en rekke områder er utredet eller klarlagt.
VANNKRAFTVERK ER IKKE et hvilket som helst produksjonsmiddel. Det er ingen fabrikk som står der med nedslitte og utrangerte maskiner etter tjue eller tretti år. Det er ikke som en bil som må kondemneres etter 10-20 år. Med en vedlikeholdskostnad på 1 øre per kilowattime kan norske vannkraftverk kjøres i hundre år. Deretter kan de kjøres i nye hundre år til omtrent samme kostnad til vedlikehold. Nedbetalte vannkraftverk er det nærmeste vi kommer en pengemaskin. Til en kostnad på omkring 3 øre per kilowattime produserer nedbetalte vannkraftverk strøm som i vinter selges til over 40 øre per kilowattime.
Sannsynligvis vil klimaendringer gi vesentlig mer nedbør i de kommende tiårene og tilsvarende større kraftproduksjon.
Vi som bor i Norge i dag har i hovedsak arvet vannkraften. Den ble bygd ut av tidligere generasjoner i forrige århundre. Den største utbyggingen skjedde for 50-60 år sidene, i årene rett etter krigen. Den siste omfattende utbyggingen skjedde på sytti- og åttitallet, mens den første skjedde i tiden før og etter første verdenskrig. Siden åttitallet har vi ikke hatt nevneverdig utbygging.
HVILKEN RETT HAR vi til å ta fra våre barn og barnebarn den rikdommen som vi har arvet, som er den viktigste næringen etter oljen, og som er en avgjørende årsak til at vi i dag kan regnes som verdens rikeste land? Det vil være et ran av framtidige generasjoner.
Flere meningsmålinger de siste par årene viser at et overveldende flertall av det norske folk vil at våre vannkraftressurser skal eies av nordmenn. To av tre vil at offentlige, norske aktører skal eie vannkraften, viser en undersøkelse som MMI har utført for arbeidstakerorganisasjonen NITO i november 2004. Bare en prosent vil ha utenlandske eiere til norske kraftverk. NITO fikk også utført en tilsvarende undersøkelse høsten 2003 som ga samme resultat. Det tyder på at holdningene i befolkningen ikke svinger, men ligger fast. De rødgrønne vil derfor ha ni av ti nordmen i ryggen desom regjeringen med olje- og energiminister Odd Roger Enoksen i spissen velger å stå på hjemfallsreglene og det offentlige eierskapet, slik regjeringens politisk program, Soria Moria-erklæringen, bærer bud om.
Kjell Rønningsbakk
redaktør KraftNytt.no
