Norges geotekniske institutt har startet et omfattende forskningsprogram for å øke kunnskapene om hvordan olje- og gassutvinning på store dyp kan sikres mot geofarer som undersjøiske skred, jordskjelv, leirvulkaner, flodbølger.
Bakgrunnen er at utvinningen til havs er i ferd med å bevege seg mot stadig større dyp, hvor forholdene er helt annerledes enn ved utbygging i grunne havområder.
Kartlegging
Norsk Hydro er langt på vei ferdig med en svært omfattende kartlegging av det nye Ormen Lange-feltet, som på mange måter illustrerer hvorfor det er viktig å tenke seg om før utbygginger på havbunnen starter.
Hele feltet ligger nemlig midt i det berømte Storegga-skredet, som tok med seg flere tusen kubikkilometer masse da det gikk for ca 8000 år siden.
Kartleggingen av Ormen Lange ble først og fremst motivert av et behov for å avklare risikoen for mindre skred fra de relativt steile skredkantene som står igjen etter Storegga-skredet. Det var også ønskelig å finne sikre traseer for rørledningene fra feltet. Endelig rapport med konklusjoner er ventet tidlig i 2003.
Mye tyder på at det har rast fra seg i Storegga, men det er ennå ikke fullt klarlagt hva som utløste skredet. Det er en av grunnene til at vi nå setter i gang et nytt forskningsprosjekt. I løpet av de neste fire årene skal NGI utvikle ytterligere ny kunnskap i et strategisk instituttprogram (SIP) med støtte fra Norges forskningsråd. Målet er at fremtidig olje- og gassutbygging på store havdyp skal kunne gjennomføres med størst mulig sikkerhet for at installasjoner og rørledninger ikke skal bli ødelagt av undersjøiske naturkatastrofer.
Skredmassene vannplaner
Fremtidige feltutbyggere må være klar over at det er funnet spor etter gamle skred langs den norske kontinentalsokkelen helt nordover mot Svalbard. De fleste skredene har gått i løpet av de siste 10-15.000 årene, og skredaktiviteten var antakelig særlig stor etter siste istid. Men på den annen side kan vi ikke garantere at skredaktiviteten er helt opphørt.
Undersjøiske skred har mange fellestrekk med kvikkleireskred på land, som vi med et fremmedord kaller for retrogressive. Det betyr at et forholdsvis lite skred som oppstår i foten av en skråning kan bre seg fort bakover og vokse seg større og større.
De fleste skred på landjorden beveger seg ikke mer enn noen få hundre meter eller kilometer mens undersjøiske skred kan bevege seg opptil flere hundre kilometer. Derfor er det viktig å forstå mekanismen som gjør at skredene kan tilbakelegge slike enorme avstander.Forklaringen er kanskje at skred på havbunnen kan oppnå en slags "vannplaning" hvis hastigheten blir stor nok.
Storegga-skredet beveget seg over en avstand som kan sammenliknes med strekningen fra Oslo til Trondheim, og det hele skjedde sannsynligvis i løpet av bare noen få timer. Den bakre skredkanten er hele 300 km lang, og skredkantene er opptil 200 meter høye. Mye tyder på at skredet genererte en større flodbølge, en såkalt tsunami. Det er funnet tsunamiavsetninger med samme alder i områder langs både kysten av Norge og Skottland.
Det er et tankekors at dette skredet gikk i et område som var svært flatt. Før skredet gikk var helningen på sjøbunnen mellom 1/2 og 1 grad, og det tilsvarer et fall på ca 5 til 10 cm for hver femte meter. Storegga-skredet ble utløst i opptil 5-600 meter tykke sedimenter som var blitt avsatt på havbunnen i løpet av ca en million år. Denne sedimenteringen skjedde antagelig så fort at det oppstod et overskuddsporetrykk i prosessen, dvs at massene inneholder mer vann enn de kan holde på under normale betingelser. Dette gjør massene mindre stabile.
Mer enn skred
Det er viktig å være klar over at geofarer (geohazards) ikke bare er skred. Vi vil også skaffe oss mer kunnskap om gass- og vannstrømmer fra grunnen som kan skape problemer. Troll-området er for eksempel fullt av såkalte pockmarks, dvs store groper som kan være opptil flere hundre meter i diameter og 40-50 meter dype. Disse gropene dannes der det strømmer ut gass og vann fra dypere lag i havbunnen, og strømmene forhindrer sedimentasjon og eroderer materiale. Et oljeselskap vil naturlig nok unngå å plassere en installasjon eller et anker på kanten av en slik grop med ustabile grunnforhold.
Andre geofare-fenomener er de såkalte diapirene, hvor løsmasser fra dypere lag blir presset opp mot havbunnen på grunn av tetthetsforskjeller. I Mexicogolfen er det for eksempel ganske vanlig med saltdiapirer, dvs områder hvor salt fra dypet trenger seg opp mot overflaten. Andre steder kan det finnes enda merkeligere fenomener, som for eksempel de såkalte leirvulkanene. Disse kalde vulkanene er blant annet utbredt på bunnen av Det kaspiske hav, hvor det mange steder strømmer opp leire som renner utover havbunnen. De kan også finnes på landjorden.
