Stadig flere nye spor peker mot et problem ved indre del av venstre vingeforkant, selv om enkelte medlemmer av granskningskommisjonen og Nasa-sjef Sean O´Keefe har gitt uttrykk for tvil om årsaken til ulykken noen gang vil bli klarlagt med absolutt sikkerhet.
Teorien som nå samler flest tilhengere er knyttet til svikt i én eller flere vingeforkantseksjoner av karbon mellom posisjon 6 og 9, eller like bak på undersiden i overgangen mellom forkantseksjonene og varmeskjoldet av silisiumkarbid-blokker.
Det var her den største av de tre bitene fra tanken traff, og avstanden til fremre del av venstre hjulbrønn kan være ned til 28 cm. For å teste hva som kan skje vil en serie innslagsprøver med polyuretan-biter bli skutt mot blant annet vingeforkantseksjoner. Prøvene skal i nær fremtid utføres ved Southwest Research Institute.
Mystisk del
Delen som en Air Force Space Command bakkeradar observerte mens den langsomt fjernet seg fra Columbia på dag to i rommet, er på nytt kommet i fokus.
Flere hevder at den kunne stamme fra indre venstre vingeforkant. Delen kan ha vært slått løs av polyuretanbiten 16. januar, muligens i kombinasjon med en uvanlig urolig oppskytning med kraftig vindskjær.
Delen møtte atmosfæren over det sydlige Stillehavet 20. januar, men grundige prøver av forskjellige stoffers radarreflektivitet pågår for å finne ut hva delen besto av.
Frem til 18. mars var det funnet omkring 30.000 vrakdeler, nesten 20 prosent av en tørr romferge. Blant funnene er en GPS-enhet og en båndopptaker. GPS-enheten vil kunne gi flere tidsholdepunkter om hendelsesforløpet.
Båndopptakere kan skaffe nyttig informasjon om tilbakevendingen, men det dreier seg altså ikke om en ferdskriver. Den har båndkapasitet for et to timers opptak, og ble opprinnelig montert i Columbia for registrering av trykk, temperaturer, vibrasjoner etc. under de første ferdene fra 1981.
Nasa opplyser at fergen begynte å miste deler alt før den krysset California-kysten. Det viser 19 forskjellige videoopptak gjort fra bakken.
Minst 16 deler, hvorav to større, skal ha vært registrert før Columbia for alvor gikk i oppløsning under en dramatisk kast-i-kast bevegelse sannsynligvis 21 til 25 sekunder over klokken 15 norsk tid 1. februar.
