Gammel-Erik så på meg over brillene. Øynene hans gnistret.
- Jeg er provosert. Skal de stue vår venn Ohm bort i et kott innerst i en korridor i den andre enden av bygget?
- Nei, jeg forstår ikke dette. De gir ham både en lederstilling og stuer ham bort som en aldrende spesialrådgiver i staten, sa jeg.
- Selv i en finanskrise trenger vi ikke å ta i bruk kottene som kontorer, sa han.
- I dårlige tider stues gjerne flere sammen i et stort kontorlandskap.
- Kontorer er penger. Men et kott koster lite.
- De vil jo bli kvitt ham. Dette er kanskje måten.
- Altså å gjøre så utrivelig for ham at han sier opp selv?
- Det har vært gjort tidligere. Det vil bli gjort igjen.
- Sant nok.
- Han får ikke høyere lønn heller, sa jeg.
- Hæ? Er det mulig? Han blir leder uten å få høyere lønn?
- Det ser slik ut.
Da kom Andreas Ohm hakkende mot oss. Han var rødsprengt under den tynne luggen.
- Jeg nekter, sa han.
- Hva er det?
- Først gir de meg en torturcelle til kontor. Bare det er oppsiktsvekkende. Men det er bare forbokstaven, sa han.
- Det er mer?
- Det er ikke til å tro. De sier at budsjettproblemene er så store at vi må si opp flere. Finanskrisen har gjort det enda verre.
- Si opp enda flere?
- Ja, og det verste er at oppsigelsene må komme i den nye kompetanseavdelingen, sa han.
- Du tuller?
- Nei. Jeg må si opp en av dere, sa Andreas Ohm.
