Disse spørsmålene besvares i en rapport som vi i Halden Kjernekraft nylig har publisert. Rapporten er utarbeidet av selskapet Kärnkraftsäkerhet och Utbildning (KSU), som utdanner folkene som jobber på svenske kjernekraftverk.
Rapporten beskriver antall ansatte på et kraftverk som består av 1, 2, 3 eller 4 reaktorer ved siden av hverandre. Hver reaktor er antatt å ha en kapasitet på 300 MW og en årsproduksjon på 2,5 TWh, som tilsvarer 160.000 norske husstander, eller halvparten av kraftforbruket i Østfold.
Hvis flere reaktorer bygges ved siden av hverandre, kan de ha en felles organisasjon som tar seg av administrasjon, vedlikehold, fysisk sikring, teknisk støtte, anskaffelser, kommunikasjon og andre fellestjenester. Derfor trengs det færre ansatte per reaktor, jo flere reaktorer som bygges ved siden av hverandre.
Et kraftverk med 1, 2, 3 eller 4 reaktorer, vil ha henholdsvis 222, 283, 344 eller 404 ansatte. I tillegg kommer noen titalls sikkerhetsvakter og en god del innleid personell.
Gjenkjennelig for ansatte i olje og gass
Rapporten viser hvordan driftsorganisasjonen bør deles opp i ulike avdelinger, og hvilken kompetanse som trengs i hver avdeling. Det meste av kompetansen er ganske generell, og langt ifra unik for kjernekraft. Selve organisasjonsmodellen er antageligvis gjenkjennelig for folk som jobber i olje og gass eller annen industri.
Den mest kjernekraft-spesifikke kompetansen finner vi blant brensel- og reaktoringeniørene. I den forbindelse er det interessant at Universitetet i Oslo tilbyr studieprogrammer som dekker disse fagene, slik rapporten påpeker. Det er også verdt å merke seg at det kun trengs én brenselsingeniør og seks reaktoringeniører for fire reaktorer.
Det største antallet stillinger finner vi blant operatørene i driftsorganisasjonen. Dette er skiftarbeidere som bemanner kontrollrommet og som gjennomfører daglig drift av anlegget. De har gjerne fagbrev innen for eksempel prosessteknikk eller andre tekniske fag.
Oljebransjen gir et godt utgangspunkt
KSU påpeker at det er gode muligheter for å omskolere folk fra olje- og gassbransjen, særlig når det gjelder kontrollromsoperatører, vedlikeholdspersonell, ingeniører og ledere.
KSU henviser til boka «Det er folk som gjør jobben», som er skrevet av tidligere plattformsjef i Statoil, Stig Stellberg, for å understreke at det er en streng sikkerhetskultur både på norsk sokkel på kjernekraftverk, og at dette kan gi folk fra «oljå» gode forutsetninger for å jobbe på fremtidige norske kjernekraftverk.
Rapporten peker også på at personell fra skipsfarten og prosessindustrien bemannet de første kjernekraftverkene i Sverige, og disse næringene har vi en lang historie med i Norge.
Utover dette, beskriver den 55 sider lange rapporten en tidsplan for hvordan vi bør gå frem for å rekruttere og lære opp det nødvendige antallet ansatte. Det vil kreve langsiktig og omhyggelig arbeid.
Nyansatte vil trenge seks måneders klasseromsundervisning og et halvt til halvannet års praksis før de kan gå inn i driften. For noen roller, trengs det en enda lengre opplæringsperiode.
De første kontrollromsoperatørene vil rekrutteres så mye som fem år før kraftverket kommer i drift, slik at de kan gå i lære på andre kraftverk, observere byggingen av kraftverket og være med på å i rekruttere og lære opp andre operatører.
Opplæring i utlandet
De ansatte på de første kjernekraftverkene i Norge må regne med at noe av opplæringen vil finne sted på utenlandske kjernekraftverk av samme type som det de skal jobbe på i Norge.
.png){kind=logo}
For å lykkes, må eieren av kjernekraftverket samarbeide med reaktorleverandøren og med en opplæringsorganisasjon som f.eks. KSU. Reaktorleverandøren vil som regel tilby opplæringsprogrammer og simulatorer som gjør at personell kan trenes opp før kraftverket settes i drift.
Til enkelte nøkkelroller, vil eierne av nye kjernekraftverk måtte rekruttere folk som har erfaring fra drift av kjernekraftverk i utlandet. Her peker KSU-rapporten på at Emiratene lyktes godt med å hente inn mentorer og ledere fra vestlige land da de nylig bygde sitt aller første kjernekraftverk.
I tillegg kan man bruke et av de mange konsulentselskapene som har personell med lang fartstid fra kjernekraftverk. Flere av disse selskapene har i løpet av de siste årene levert tjenester til drift, tilsyn og avfallshåndtering ved reaktoranleggene på Kjeller og i Halden.
Det er mulig å skaffe nok folk
De lærde strides om hvor mye ny kraft som trengs i Norge. Men la oss si at norske kjernekraftverk om noen tiår produserer 70 TWh i året, altså halvparten av det vannkraften produserer. Hvis det gjøres ved hjelp av 28 reaktorer, bygd i par plassert på 14 steder og med 283 ansatte på hvert reaktorpar, så trengs det til sammen 3 962 ansatte, pluss sikkerhetsvakter og innleid personell.
Til sammenligning sysselsetter utvinning av olje- og gass om lag 25 000 mennesker. Dersom bare en liten andel av disse tar steget over til kjernekraft, vil det altså være mulig å skaffe nok folk, og kjernekraft kan på den måten bidra til å omstille den norske økonomien til en mindre oljeavhengig fremtid.
En mer bærekraftig fremtid
Så langt har vi bare snakket om folkene som trengs for å drifte kjernekraftverkene. Enda flere kan delta i planlegging og bygging av nye kjernekraftverk. Det vil også være behov for mye av den samme kompetansen hos tilsynsmyndigheter, finansinstitusjoner og innen forskning, utvikling og undervisning.
Slik kan kjernekraft bidra til å omstille ikke bare energiforsyningen, men også de menneskelige ressursene her i landet fra olje og gass til det både EUs vitenskapspanel og FN har vist at er den mest bærekraftige energikilden som finnes. Men det vil ta tid og kreve systematisk og tålmodig arbeid.
Tidsplanen i rapporten viser at Norges første kjernekraftverk kan komme i drift i 2034. Hvis vi begynner nå.
