Norge har gjennom flere år neglisjert forskning og utvikling. Vi tar for gitt at arbeidsplasser skapes ut fra enkeltmenneskets ideer. Troen på den amerikanske drømmen er enorm. Det er kanskje derfor Lillebjørn Nilsen i en av sine viser spør om hvor alle cowboyene kommer fra?
Dette er i beste fall naivt. I dagens kompliserte samfunn er det fri grunnforskning som danner basis for de aller fleste vellykkede nye industribedrifter. Elektronikkindustrien i Vestfold med nærmere 4000 ansatte er et resultat av slik forskning tilbake på begynnelsen av 60-årene. Det tar tid for å bygge opp tilstrekkelig med kompetanse, produkter og markedsapparat.
Fri forskning skjer ikke i lukkede rom, men gjennomføres i samarbeid mellom mange personer med forskjellige ideer og faglige kvalifikasjoner. Det som er unyttig for en, kan være nøkkelen til suksess for en annen. Derfor må vi være villige til å bygge opp store forskningsinstitusjoner som gir rom for slik ideutveksling.
Dessverre har vi i Norge snudd enhver debatt av betydning til et lokaliseringsspørsmål. Resultatet kjenner vi. En rekke mindre forskningsinstitusjoner spredt landet rundt. Der hjelper de lokal industri og offentlige institusjoner når det gjelder videreutvikling av produkter og utredninger. I liten grad drives nødvendig innovasjon.
Det er på tide å få revitalisert norsk forskning. Skal fremtidens nordmenn arbeide i et konkurransedyktig næringsliv må ny basis legges nå. Tiden er inne for et løft i bevilgningene til grunnforskning. Det er forstemmende å se at sentrale virksomheter som Sintef må redusere bemanningen innenfor oljesektoren på grunn av manglende bevilgninger.
Forskningsrådets midler innen grunnforskning i olje og gass er på rundt 40 millioner kroner. Dette tilsvarer tre kvarters oljeproduksjon på norsk sokkel. Situasjonen er ikke bedre for annen forskning. Skal de politiske målsetningene om at Norge skal være et ledende kunnskapssamfunn må bevilgningene mangedobles. Forskningen må få høyere status.
Nå.
