I 2007 ble rasjonaliseringen på grunn av fusjonen mellom Statoil og Hydro gjennomført på land. Hele 85 prosent av dem som var berørt eller fikk tilbudet om å gå av med en gyllen fallskjerm, takket ja til det sjenerøse tilbudet. I 2008 er turen kommet til de offshoreansatte.
Umiddelbart skulle ikke dette by på problemer, men på nytt runger dype stemmer gjennom skogen av ventiltrær.
– Dette går på sikkerheten løs.
Årsaken er at samtidig som eldre arbeidstakere får tilbud om å gå av med en gyllen fallskjerm, skal driftsorganisasjonene gjennomgås og endres. Statoils og Hydros organisasjoner til havs skal samordnes og en rasjonalisering skal gjennomføres. Noen vil med andre ord slutte å arbeide, mens andre kan få tildelt nye oppgaver.
Historien viser at enhver endring som foretas av organisasjonene om bord på plattformene til havs, blir møtt med de samme advarsler fra de ansatte ute i havet. Sikkerheten svekkes. Men hittil er det ingen som kan bevise at så er skjedd.
Tvert imot har det vist seg at på de eldste plattformene har arbeidsrutiner blitt brutt på grunn av sløvhet. Petroleumstilsynet hr påvist mange ganger at oppfølgingen ikke er grundig nok. Senest viste undersøkelsene at det store oljeutslippet på Statfjord før jul, skyldes at rutiner ble brutt.
Oljeselskapene arbeider med å innføre nye driftsmodeller, såkalte integrerte operasjoner. Dette blir møtt med stor skepsis og motstand fra flere av de ansattes organisasjoner. Moderne teknologi gjør det mulig å flytte en rekke av arbeidsoppgavene fra hav til land. Nye modeller for vedlikehold av det roterende maskineriet vil også sørge for at behovet for vedlikeholdspersonell blir redusert.
Jeg forstår godt at de ansattes organisasjoner protesterer, men det er fordi arbeidsplasser blir borte. Når protestene hele tiden skylder på sikkerheten, har jeg noe vanskeligere for å akseptere protestene. Det er påvist at den største faren og det som offshorearbeiderne gruer seg mest til, er helikopterturen ut til feltet. Med færre ansatte ute i havet, er behovet for helikoptertransport redusert, ergo – økt sikkerhet.
Det er også berettiget å spørre om de offshoreansattes arbeidstidsordninger er sikkerhetsmessig forsvarlige. Dagens ordning med to uker på og fire uker av er svært forlokkende, men får egentlig de ansatte tid nok til å sette seg inn i alle arbeidsoppgaver?
For oss som er landansatte tar det sin tid å komme inn i arbeidsrutinene etter at vi har hatt tre eller fire uker ferie. Det tar tid å omstille seg til et riktig arbeidstempo.
Men det viktigste ankepunktet er at arbeidstidsordningen for de ansatte til havs er for lite kontinuerlig, slik at det ikke blir tid nok til å utarbeide bedre og sikrere rutiner for å operere installasjonene. Kontinuiteten mangler. Derfor bør de ansatte i mye større grad støtte den utviklingen som er på gang med å få en større andel av arbeidsoperasjonene inn på land.
