Et lite bioteknologiselskap i Snåsa i Nord-Trøndelag har tatt opp kampen med selveste F. Hoffmann-La Roche om fremstilling av det ettertraktede fargestoffet Astaxanthin. Den sveitsiske legemiddelprodusenten nyter i dag tilnærmet monopol på salg av pigmentet som farger laks og ørret delikat rød.
Norsk oppdrettsnæring utgjør det største enkeltmarkedet. Årlig kjøper norske fôrprodusenter astaxanthin for en halv milliard kroner – vel halvparten av den totale omsetningen på verdensbasis. Ifølge prognosene vil omsetningen dobles innen fem–ti år.
Fra kjemisk til biologisk
Det eksklusive rødpigmentet koster cirka 17.000 kroner pr. kilo, og utgjør 20 prosent av fôrkostnadene. Stoffet fremstilles kjemisk i produksjonslaboratorier.
Snåsa-selskapet Astamarin AS er på trappene med et konkurransedyktig biologisk fremstilt alternativ, basert på den røde gjærsoppen Phaffia rhodozyma.
– Norsk oppdrettsnæring kan ikke være bekvem med at ett farmasøytisk selskap i praksis har monopol på en av de viktigste råvarene i fôret, sier Karl Christian Aag, oppdrettsgründer, daglig leder og medaksjonær i Astamarin.
Innen utgangen av 2002 håper selskapet å lansere et biologisk fremstilt rødpigment som kan gi etterlengtet konkurranse i fiskefôr-markedet.
Vokser på trær
Laboratorieselskapet ZymBio AS, med dr. med. Gunnar Brønstad i spissen, har stått for første fase av utviklingsarbeidet.
Lite vitner om det røde eventyret som kan være i vente når vi svinger inn på gårdstunet hjemme hos bioteknologigründer Brønstad på Murbræk i den vidstrakte jordbrukskommunen Snåsa. I andre etasje i den moderne driftsbygningen har legen, agronomen og forskeren møysommelig over flere år bygd opp et moderne bioteknologilaboratorium. Herfra leder han astaxanthin-prosjektet.
Et raut unna melkekyr og kjøttfe har forskere i fire år tålmodig jobbet med genetisk forbedring av den røde gjærstammen, som i naturen vokser i rikt monn på bjørkestubber om våren.
Soppen som finnes i naturen produserer imidlertid for lite pigment til å være interessant i kommersiell biologisk produksjon av astaxanthin. Målet har derfor
vært å utvikle gjærsoppen til å bli effektiv nok med hensyn til vekst-hastighet, tørrstoff-mengde og astaxanthin-innhold, gjennom klassisk mutasjon.
Sterk rødfarge
Næringsmiddelteknolog Tove Toldnes har samlet, mutert og studert gjærstammer. – Vi har rekruttert et spekter av interessante gjærstammer fra naturen. Over tid har vi utviklet et sett kriterier for hvor mye astaxanthin de må produsere på kort tid. De beste har vi dyrket opp og mutert videre, forteller Toldnes.
I løpet av de siste årene har hun mangedoblet gjærstammens produktivitet. Nå begynner gjærstammene å bli effektive nok til å kunne settes i industriell produksjon for framstilling av biologisk astaxanthin. Toldnes har i dag stammebanken full av eksklusiv, produktiv Phaffia rhodozyma.
Opp i stor skala
Astaxanthin-prosjektet er nå kommet opp i en slik skala at Sintef Kjemi i Trondheim er engasjert til å videreføre utviklingsarbeidet.
– Vi kom til et punkt der vi var avhengig av mer avanserte teknikker for å være i stand til å selektere stadig bedre gjærstammer. Sintef Kjemi har lang erfaring med fermentering og selektering av andre gjærstammer. De representerer et slagkraftig forskningsmiljø og sitter på kompetanse som er svært verdifull for oss i denne fasen av prosjektet, forteller Gunnar Brønstad.
Optimistisk kurve
Så langt er vel fem millioner kroner lagt ned i prosjektet, finansiert av private investorer, Statens nærings- og distriktutviklingsfond (SND) og Norges forskningsråd.
Fremover skal fermenteringsprosessen optimaliseres. En annen utfordring er å formulere produktet slik at det lettere kan tas opp av fisken.
Dersom prosjektet lykkes i å oppnå ønsket produktivitet, vil Astamarin starte søket etter en industriell partner innen fermentering eller fôrproduksjon.
– Skal vi lykkes er vi avhengig av å knytte oss til en industriell partner som er tung nok til å føre prosjektet i mål, sier Karl-Christian Aag.
Biologisk produksjon av astaxanthin er ikke nytt. Amerikanske interessenter har forsøkt seg på markedet med tilsvarende produkter som det Astamarin har i ermet. Gjennomslag har strandet på for tidlig introduksjon i markedet og sviktende markedsføring.
Astamarin mener de har en styrke i kraft av et stort hjemmemarked og eiere med solid erfaring fra oppdrettsnæring og industrietableringer.
– Med biologisk produksjon vil vi kunne oppnå en positiv produksjonskurve, som følge av stadig genetisk forbedring av gjærsoppen. Kjemisk produksjon vil til sammenligning ha en flatere produksjonskurve, fremholder en optimistisk Karl-Christian Aag.
I tillegg til å farge laks og ørret rød, kan astaxanthin, som er en kraftig antioksidant, brukes innen helsekost og kosmetikk.
Skretting AS, som er verdens største produsent av fiskefôr, synes det norske astaxanthin-prosjektet høres interessant ut. Varekostsjef Sigbjørn Bø vil imidlertid se det hele an:
– Biologisk produsert fargestoff har så langt vært problematisk på grunn av stor fargevariasjon. Vi kan ikke leke med våre kunders produktkvalitet, sier Bø.
Varekostsjefen ser gjerne at det blir mer konkurranse om produksjon av den dyreste innsatsfaktoren i fiskefôret. Særlig ønsker han seg et produkt som øker astaxanthinopptaket i fisken.
– Laksen skal smake godt og se fin og rød ut. Det viktigste for oss er at stoffet gir god innfarging hos laksen. Produktet må fungere godt i vår interne produksjonsprosess og helt frem til tallerkenen til forbrukerne. Hvorvidt fargestoffet er syntetisk eller biologisk fremstilt er sekundært.
