HUSNES: I en fjord i Hardanger holder aluminiumsprodusenten Søral til. Verket ble bygget i 1962, med god tilgang på kraft som én av grunnene. I dag er kraftprisen en helt annen, og Søral, som eies av Hydro og Rio Tinto Alcan, har lansert et prosjekt som skal redusere strømforbruket.
Husnes eller Kamerun
Planen er å øke strømstyrken fra 155 kA til 170 kA. Dette vil øke produksjonen med ti prosent, mens strømforbruket bare øker med fem prosent. På den måten vil mengden kraft brukt til å produsere hvert tonn med aluminium gå ned.
– Vi har to internasjonale eiere, og konkurrerer om investeringsmidler internt i disse selskapene. Dermed konkurrerer vi med andre lignende prosjekter i aluminiumsindustrien over hele verden. Rio Tinto kan velge å bruke 200 millioner på Søral, eller i Kamerun, sier administrerende direktør Per Øyvind Sævartveit til Teknisk Ukeblad.
– Utfordringen vår er at vi har en horisont på kraftforsyning som begynner å bli kritisk kort, fortsetter direktøren.
Krever industrikraft
Sørals eksisterende kraftkontrakt går nemlig ut i 2012, og det er ikke avklart hva som skjer etter det. Ett av alternativene som har vært vurdert er et kullkraftverk med CO 2-fangst, men ifølge Sævartveit ligger dette fremdeles langt frem i tid.
– Vi jobber på bred front, og har jobbet mye med ulike typer kraftkontrakter, men har ikke kommet i mål. Det er viktig å få på plass et industrikraftregime, slik at industrien kan få tilgang på kraft til priser vi kan leve med, understreker Sævartveit.
Søral har i dag et kraftforbruk på 2,1 TWh i året. (SJEKKE). Det tilsvarer to prosent av Norges samlede forbruk.
– Regjeringen har lovet at det skal kommer et industrikraftregime. At det ennå ikke har kommet, har skapt en usikkerhet i industrien. Det er vanskelig å forhandle frem en kommersiell kraftkontrakt så lenge det er usikkerhet rundt et industrikraftregime som kan gi mye lavere pris, sier elektrolysesjef Jørn H. Skaar.
2
CO -skatt
Sævartveit er enig:
– At det i tre år har virket som om det skulle etableres et industrikraftregime, har hatt en utsettende virkning på mange planer. Mange venter med å investere til industrikraften er på plass. Det er bedre å si at det ikke blir noe av hvis det er det regjeringen mener, sier han.
Problemet, slik han ser det, er kvotesystemet, som gir høyere kraftpriser.
– Hovedpoenget er at industrien må få tilgang på kraft som ikke er beheftet med CO 2-skatt. Vi snakker fort om et tillegg på 15 euro per megawattime. Det betyr 300-400 millioner kroner ekstra i året for oss i en CO 2-skatt som er særeuropeisk. For den kraftintensive industrien er dette en stor ulempe i den internasjonale konkurransen, sier direktøren.
Vannkraft eller kullkraft
Både industrien og myndighetene ser nå nærmere på den franske modellen for innkjøp av kraft. Den innebærer at industrien kjøper seg inn i for eksempel kjernekraftproduksjon, og dermed kan ta ut kraft til kostpris. Denne modellen er godkjent av konkurransemyndighetene, og kan dermed være aktuell også i Norge.
– Norsk aluminiumsindustri har ikke råd til å betale NordPool-priser for kraft fremover. Metallpriser og kraftpriser henger ikke sammen. I dag finnes det ikke markedsbaserte løsninger på dette problemet på grunn av CO 2-elementet i kraftprisen, sier Sævartveit.
– Men hvor skal kraften komme fra?
– I Norge må vi i tilfelle knytte oss til en CO 2-fri energikilde, og da er det ikke så mange å velge i, sier Sævartveit.
Han kommer opp med to alternativer: Vannkraft eller kullkraft med CO 2-håndtering. Gasskraft ser han som helt uaktuelt.
– Gass er en så høyverdig ressurs i utgangspunktet, den har bedre anvendelsesmåter enn å bli brukt til kraftproduksjon, mener han.
Kjernekraft et alternativ
Sævartveit åpner også for at industrien kan investere utenlands.
– Det er heller ikke utenkelig at norsk industri kan gå sammen om investeringer i kjernekraft i Finland eller Russland. Det kan være en måte å sikre langsiktig kraftforsyning i Norge på, sier Sævartveit.
Også energidirektør Helge Stanghelle i Fesil savner langsiktighet i energipolitikken. Han viser til at i Europa sees energi og industri i sammenheng. Det mener han ikke er tilfelle i Norge.
– På NordPool noteres det nesten ikke kontrakter som er lengre enn tre år. Den horisonten er så kort at det ikke går an å sette det inn i et langsiktig investeringsperspektiv, sier han og legger til:
– Vi har valgt å skygge unna den langsiktige debatten i Norge.
Staten tar ansvar
Stanghelle forteller at i land som Finland, Frankrike og Spania, som har etablert industrikraftregimer, har de erkjent at energimarkedene ikke virker tilfredsstillende, og at det å etablere langsiktige rammebetingelser, er nasjonalstatens ansvar.
Fesil-direktøren mener det er fullt mulig å etablere et industrikraftregime på linje med det franske, som igjen har hentet inspirasjon fra Finland.
– Fellestrekk for disse landene er et ønske om å tilrettelegge for egen industri. Staten har tatt initiativ, og det har skjedd ved hjelp av utvikling av særlovgivning. Den må være juridisk robust og ta utgangspunkt i det regelverket som er for frihandel innenfor WTO og EU, sier han.
