Jeg fortsatte:
– Det er kinkig, siden vi alle om et par dager skal til Alfred A. for å snakke om å gå tilbake til bedriften vi forlot. Jeg vet ikke hva han tenker på. Jeg frykter at han ikke blir med på møtet. I verste fall blir han værende i jobben her, mens vi andre begynner hos Alfred.
– Det er kanskje ikke så rart at han ikke vil snakke med deg, sa Gammel-Erik.
– Hm, sa jeg.
– Det var nok litt dårlig timing at den whiskyflaska fra Alfred ankom akkurat da Andreas anklaget deg for å ha smurt nettopp Alfred med dyr whisky, sa han og klappet meg vennskapelig på ryggen.
– Du er tatt med buksene nede, la han til.
Jeg ruslet ut til fellesarealet og brygget en sterkkaffe. Avisene la som vanlig fra seg trykksverte på bordet. Jeg lot kaffen innta kroppen mens jeg bladde i avisene. Næringslivsavisa kunne på sitt vanlige blekoransje vis fortelle at næringslivet var misfornøyd med det meste og at valgflesket fløt nå like før valget.
Etter noen sider bremset mitt morgensløve blikk så øynene skrenset i øyehulene. En artikkel hadde denne tittelen:
"Problemselskap i ny floke".
Jeg lot blikket fosse nedover sida og fant raskt ut at dette var helt nytt for meg. Selskapet har i stor stil brukt østeuropeiske ansatte og gitt dem svært lav lønn. Sosial dumping, kalte avisa det.
Alfred A. la seg på oppskriftsmessig vis flat:
"Vi etablerer nå en egen kompetanseenhet som skal jobbe med å unngå slikt i framtiden".
Det var avdelingen jeg skulle lede.
