Ingeniørøkonom Andreas, vanligvis en ivrig forsvarer av private bedrifters rett til å gjøre som de vil uten innblanding fra myndighetene, dro seg fri ved midtsirkelen.
Deretter gikk han på et drivende løp gjennom midtbanen.
– Det er en befrielse. Med et pennestrøk kvitter fotballklubbene seg med trenere de ikke liker. Ble det ikke medalje i år heller? Er kjemien mellom treneren og sportsdirektøren dårlig? Er stemningen i spillergruppa laber? Da er det rett ut. All makt til klubbens ledelse. En god modell for næringslivet, smalt det fra ham.
Jeg parerte fra midtstopperplass.
– Jeg trodde du ville forsvare feite toppledere, sa jeg. Han svarte med en rask dribleserie ute på kanten. Ballen lå som limt til støvlene hans.
– Nja, jeg tenker mest på udugelige ledere som lar seg styre av Stoltenberg, LO og bøndene. Med fotballtrenermodellen kan vi kvitte oss med dem uten problemer, sa han.
Han var nede ved cornerflagget nå. Jeg satte inn en tackling.
– Da går det vel med en og annen Reiten, Lund eller Reinås også, sa jeg.
– Hah. De beste overlever alltid. Slik er markedets lov, sa han. Nå forserte han hurtig langs dødlinja, skar ut i 16-meteren og skjøt hardt mot krysset.
– Nå er vi kvitt Tørum, Bjørnebye, Sandstø, Larsen og Myhre. Søndag går cupfinalen av stabelen. Tenk så deilig å kunne sparke gammelmonopolistene i NSB, Tine og Posten. En kollektiv sparking etter fotballmodellen, på en bejublet nasjonal festdag som cupfinalen. Det er det vi trenger, sa han.
Ballen strøk forbi. Det suste fra tribunen.
– Du trenger profesjonell hjelp, sa jeg.
– Ikke spark under beltestedet, sa Andreas Ohm.
