“Millioner på spill” lyder en mellomtittel i en artikkel i TU nr. 33/00 om forventningene til Nasjonal Transportplan. “Norsk næringsliv håper den vil bedre rammebetingelsene”, skriver TU, og viser til at avgifter i Norge for et vogntog av en gitt type er hele 43 prosent høyere enn i Finland. Reportasjen gir klar og entydig beskjed: Her forventes en betydelig opprusting av veinettet.
Tallene: Ringnes hevder de vil spare 16 millioner årlig om hastigheten på veiene ble satt opp med 10 km/h. Seksten millioner – det er penger. Fordelt på alle de 40.000 kundene, blir det faktisk 400 kroner pr. kunde i året, eller en krone og femti øre pr. dag. Det er penger, det, ikke sant?
Hvor mange løpemillimeter 90-sone-vei får man forresten for 16 millioner? Kanskje nok til at løpemeter er en bedre egnet enhet, men likevel: Selv om vi bare regner Ringnes sin andel av veiopprustingen, trengs det tusener av innsparinger i “Ringnes-klasse” for å finansiere alle de veiprosjekter transport-Norge drømmer om. Det finnes mange bedrifter i Norge med tilsvarende store transportbehov og innsparingsmuligheter, men telles de reelt i tusener, i hundreder eller i dusin?
Seksten millioner: Hvor mange trafikkdrepte og livsvarig invalidiserte kan et slikt beløp finansiere? Og hva sier trafikkforskernes modeller: Hvor mange flere drepte/invalidiserte kan vi forvente dersom fartsgrensene økes med 10 km/h?
Større fart og bedre veistandard betyr også økende forurensing, støyproblemer og mer landareal til veinettet. Transportnæringen blir ikke presentert regningen, verken for veibygging, trafikkdrepte, støy- og forurensingsproblemer eller ødelagt jordbruksareal; den ser bare innsparinger: Her er det snakk om reelle kostnadsreduksjoner. I hvert fall for næringen.
Men betyr det også at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bruke milliardbeløp på veiutbygging, rednings- og behandlingsapparat for at næringen skal kunne spare millonbeløp? Kanskje. Kanskje næringens innsparinger totalt sett blir sammenlignbare med storsamfunnets økte utgifter. Men en nøktern vurdering av dette krever at man ser flere sider enn bare transportnæringens ønskedrømmer.
Og kanskje det er politisk korrekt å la næringen ta besparelsene, mens storsamfunnet tar kostnadene.
