I en skjønn forening av gammel mekanisk og moderne digital teknologi blir en av Norges store klassikere til spillefilm på Grini i Oslo.
Etter to svært vellykkede utgaver av Aukrusts Flåklypa har Qvisten Animation kastet seg over Thorbjørn Egners verden. 1. juledag skal Dyrene i Hakkebakkeskogen ha premiere.
Stop motion
Som de to Flåklypa-forgjengerne skal Dyrene i Hakkebakkeskogen filmes med klassisk stop motion-teknologi.
Det betyr at avanserte dukker som justeres mellom hvert bilde slik at det oppstår bevegelse når filmen spilles inn.
Ikke med et filmkamera, men med Canon 7D-speilreflekskameraer som en serie stillbilder.
Den digitale teknologien gjør at animatøren, det vil si den som manipulerer dukkene mellom hvert bilde, kan se råfilmen helt opp til siste bilde. Det er en ny verden for det gamle håndverket.
Det høres jo rasjonelt ut, og det er det, men det går nesten utrolig sakte likevel. En riktig tålmodighetsprøve er det.
En dyktig animatør klarer bare å produsere mellom tre og fire sekunder film hver dag, fordelt på mellom 12 og 18 bilder hvert sekund. Når alt skal sjekkes og dobbeltsjekkes og figurene skal beveges akkurat riktig mellom hvert bilde er nok rundt 10 minutter per bilde ganske fort.
I scenen hvor alle de 22 dyrene samles rundt bamsens fødselsdag går det langt fra så fort. Her håper de å produsere 1 til 1,5 sekunder i løpet av 8 timer.
Tar tid
Det sier seg selv at det ville tatt alt for lang tid å spille inn filmen med ett kamera.
Derfor er studioet på Grini delt inn i 11 små avlukker skilt av svarte tekstiler. Til sammen produserer de rundt alle sammen 2,5 minutter råfilm i uka.
Filmen har 1100 ulike scener fra noen sekunder og oppover. Det betyr veldig mye rigging av kameraer og dukker. Filmingen skal gjøres mest mulig rasjonelt og betyr at man ikke følger handlingen kronologisk.
Da gjelder det å ha planverktøyet i orden. Alle beskrivelsene av scenene henger på et veggbasert Gant-diagram som lapper fordelt på dager og hvor de skal filmes.
Dukkene
De dyreste «skuespillerne» det vil si dukkene kan koste opptil 200 000 kroner. Spesielt hodene er avanserte. Her skal man kunne dreie øynene, justere formen på øyenbryn, på munnen og på kinnene. Da blir det mye finmekanikk.
Noen av dukkene er med i svært mange scener og de har man tre eksemplarer av. Slikt koster.
Dukkene er, som før, bygget på et metallskjelett slik at de kan bevege svært mange ledd. Leddene minner slitt om to doble skjeer som griper som hver sin kule.
Hvor stramt leddet er styres med en settskrue. Alle leddene må strammes til ofte med en knøttliten unbrakonøkkel. Det betyr at det må finnes strammehull skjult i klærne til dukkene.
- Norsk effekt-spesialist: Hun har sprengt romskip, skapt dødelig gifttåke og røyklagt Leonardo di Caprio
High-tech
Stop motion-filming er omtrent like gammel som filmteknologien selv. Her i landet var det Ivo Caprino som fremfor noen utnyttet teknikken gjennom en rekke filmer som kulminerte med Flåklypa Grand Prix i 1975.
En fantastisk film som tok både Norge og verden med storm. Men ser man den gamle Flåklypa-filmen sammen med de nye er det lett å få øye på at det har skjedd store endringer.
Teknikken rundt dukkene er den samme i dag som den gangen, men filmingen er veldig forskjellig. På 70-tallet filmet de med analoge filmkamera, i dag brukes digitale kamera, og ikke minst en svært avansert etterbehandling.
Det gir animatørene helt nye muligheter. For eksempel er det mulig å la dukkene bevege seg på en helt annen måte enn før. Skal en dukke gjøre en saltomortale må den henges opp i et fleksibelt feste slik at animatøren kan ta bilder når den er i luften.
Det kunne man før også, men man måtte passe på kameravinkelen slik at dukken skjulte festestangen. Da ble det ikke mye fart i sakene. I dag tar man et bilde av bakgrunnen først, en såkalt «clean screen».
Så kan man filme videre selv om opphengene vises. De blir fjernet i etterbehandlingen ved å viske den ut mot det tomme bildet i bakgrunnen.
Bruken av speilreflekskameraer gjør at man ikke er begrenset av oppløsning. Filmen tas opp og lagres i 5K, men redigeres ned til 2K for kinobruk. Men i motsetning til HD-TV vises filmen med 12 bits fargeoppløsning, som gir et mye større fargerom og dynamikkområde.
Lyden kommer først
Planleggingen av en stop-motion film er svært omfattende. Alle de ulike scenene planlegges og det lages en grovskisse i form av en tegnefilm av hele filmen med de riktige kameravinklene.
Den er en slags kladdebok for produksjonen og er styrende for lyden som produseres før selve filmen spilles inn. Skissefilmen og lyden styrer bevegelsene og gjør at mye enklere å få leppene synkronisert.
Det er også her kjendisene kommer inn. En dukke av metall, skum og tøy har ikke samme stjerneappell som en kjent skuespiller.
I filmen skal Wenche Myhre være stemmen til bestemor skogmus og Steinar Sagen målbærer elgen.
Etterbehandling
Etterbehandling av en moderne stop-motion film er minst like avansert som i en spillefilm. Alle bilder i filmen blir behandlet, ikke minst for å kompensere for varierende og flimrende lysforhold.
Selve filmingen foregår i et landskap som illustratørene har rigget opp. Her er alle slags triks tatt i bruk for å gjøre de små gjenstandene så gode som mulig.
Gressplenene er naturlig nok kunstgress, men de er klippet og frisert slik at de ikke skal virke kunstige. Små detaljer, slik som kaker, modelleres i Cernitt.
Det er en slags plastilina, men herder når det varmes opp. Bakgrunnene er printet ut på storformatskrivere og gjentar forgrunnen som er i fokus.
Som i spillefilmer blir mye av scenene filmet mot bluescreens, det vil si blåfarget papp som enkelt lar seg fjerne digitalt i etterbehandlingen og erstattes med digitale bilder.
Men slike store blå flater smitter blått lys over på andre deler av bildene, så en del av etterbehandlingen handler om å redigere bort den blå lysforurensingen.
Når dukkene beveger seg rører de også på øynene. De justeres ved å ha små hull i pupillene som gjør at de kan dreies med nåler.
Det ser jo ikke pent ut på film, så en del av den digitale etterbehandlingen handler om å fjerne hullene.
