– Er du sikker på at du ikke har ringt journalisten fra jobbmobilen?
– Hm – jeg var sikker inntil dette kom opp. Det kan selvsagt hende at jeg i vanvare har brukt feil mobil et par ganger, sa han.
– Dette er ikke bra, sa jeg.
– Nå skal vi ikke grave oss ned på grunn av dette. Husk at det tar sin tid før en eventuell rettssak går av stabelen, sa Gammel-Erik.
– Det er korrekt. Hva kan vi bruke denne tida på?
– Ja, hvis det er slik at ledelsen kan bevise at Andreas har ringt journalisten, har de antakelig en sterk sak å statuere et eksempel med. Slik jeg ser det, bør vi forsøke å hindre dem i gå til sak, sa han.
– Ja vel?
– Nå har avisoppslaget ført til at de har skjemt seg godt ut for hele landet. Vi må skjemme dem enda mer ut. Vi trenger flere oppslag, sa Gammel-Erik.
– Du vil satse på å få styret til å kvitte seg med dem før de rekker å gå til rettssak?
– Jeg tror det er den eneste strategien som kan lykkes, sa han.
– Greit. Jeg lar journalisten få høre opptaket der direktør Carl sier rett ut at han vil bli kvitt oss, sa Andreas.
Senere traff han som avtalt konsulent Kari på café. De utvekslet ansiktsberøringer, og gikk straks i gang med å lepje melkindusert sterkkaffe.
Ledelsens planer om å saksøke Andreas var en slange som buktet seg på bordet mellom dem.
– Jeg regner med at du har hørt det, sa Kari.
– Hva da, spurte en tilsynelatende uvitende Andreas.
– Ledelsen har også funnet en e-post du har sendt journalisten fra jobb-PC-en, sa hun.
