Veier, jernbane, flyplasser og båttrafikk har ikke desto mindre en viktig funksjon for å knytte oss sammen. Gode kommunikasjoner er den viktigste forutsetning for vekst og utvikling - enten det er i Oslo eller i Lofoten. I dag gjelder dette mer enn noen gang. Vår konkurranseevne overfor utlandet er avhengig av hurtig og konstnadseffektiv transport.
Forslaget til Nasjonal Transportplan for 2005-2015 forteller mye om dette. I ord og tall skal planen representere "dreieboka" for Samferdselsdepartementet og Stortinget de neste ti åra. Målet er å se transportmåtene i forhold til hverandre, prioritere utbyggingsprosjekter og fordele planens økonomiske ramme på til sammen 192 milliarder kroner.
Det er ikke første gang det legges fram transportplaner her til lands. Vi har vært med på det før, og vi har tidligere lest om " satsinger" og "prioriteringer" til øyet har blitt stort og vått.
Ett område det har vært "satset" på i mange år, er kollektivtransport. Mange penger er brukt på både jernbane og trikk opp gjennom årene. Men for oss som daglig bruker lokaltog på Østlandet har vi ikke merket så mye til "satsingen". Tekniske problemer med linjenettet, gamle og utslitte togsett og et linjenett med sprengt kapasitet er hverdagen for oss som har fulgt den politiske oppfordringen om å la bilen stå og heller reise kollektivt. Joda, vi ser at det nok en gang skal " satses", med bl.a. dobbeltspor mellom Oslo og Drammen og Oslo og Ski.
Et annet område er drift og vedlikehold av veinettet. Etterslepet på vedlikeholdssiden er på formidable 11 milliarder kroner. Veier, tunneler og broer slites ned raskere enn nødvendig fordi vedlikeholdet er for dårlig. Veikapitalen forringes. Det går ut over både framkommelighet og trafikksikkerhet. I det nye forslaget til Nasjonal Transportplan "satses " det formidable 365 mill pr. år for å innhente etterslepet. Det vil med andre ord ta over 30 år å innhente dette etterslepet, og det før man har begynt å regne på de behovene som vil øke ytterligere de kommende 30 årene.
Planen inneholder mange og gode prioriteringer, ikke minst på veisiden. Men det er til syvende og sist Stortingetnsom i de årlige budsjettbehandlingene bevilger pengene som skal til for å realisere planen. Dessverre har erfaringene med tidligere planer vist at det også her spriker mellom ord og handling. I sine årlige budsjettforslag til Stortinget klarer ikke departementet selv å følge opp sine egne mål i Nasjonal Transportplan.
Jarle Skoglund
Ansvarlig redaktør (konst.)
