Skrevet av: Otto M. Martens, tidligere forskningsleder i SINTEF Marintek.
Kanskje kan det nå skje en høyst tiltrengt nytenking i norsk offentlig administrasjon. Alt for lenge har beslutningskriterier for investeringer vært basert på beregningsmodeller som ensidig har prioritert kortsiktig kostnadseffektivitet og sektortenking. Derfor er det gledelig og høyst betimelig at adm.dir. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri nå vil stille krav til nytt forvaltningsmandat for bærekraftig utvikling av infrastrukturen (Dagbladet 10/8). Han etterlyser en prosess med mye sterkere politisk forankring, som i større grad leter etter alternative løsninger, og åpning for ulike finansieringsløsninger der hensyn til miljø og ønsket innovasjon blir viktige.
I lit til at startskuddet nå er gått for en nødvendig og etterlengtet prosess, kaster jeg her fram noen tanker om mulige alternative løsninger i energisektoren. Det er forunderlig at det bare er store installasjoner som utredes, anlegg som krever omfattende infrastruktur med lange transportveier. Dessuten er det ikke til å komme forbi at energieffektiviteten er dårlig for biodiesel for transport, for pellets for oppvarming, og for gasskraftverk med CO2-fangst. Hvorfor utredes ikke energieffektive lokale småskalaløsninger, med kortreist kraft, kortreist råstoff og lokale arbeidsplasser? Hvis vi tar utgangspunkt i et ubetinget krav om at energibruken skal være tilnærmet klimanøytral innen rimelig kort tid, og at meningsfulle arbeidsplasser er et samfunnsgode med topp prioritet, kan vi tenke oss lokale varmekraftverk basert på biomasse.
Slike varmekraftverk kan i prinsippet bestå av følgende hovedkomponenter: Biogass produseres fra treflis i en gassgenerator. Eventuelt kan gass fra kloakk produseres i tillegg. Gassen forbrennes i en gassmotor som produserer elektrisk kraft. Dertil produserer gassgeneratoren og motoren varme til et fjernvarmesystem. Videre kan man tenke seg at ren oksygen anvendes istedenfor luft ved forbrenningen i gassgeneratoren og motoren. Dette innebærer mulighet for enkel fangst av CO2. Ved forbrenning i ren oksygen vil eksosen bestå av praktisk talt bare CO2 og vanndamp. Dampen kondenseres ved kjøling, og ved å samle opp CO2 har vi et anlegg uten eksos til omgivelsene. Oksygenet kan produseres på flere måter. Hvis vi forutsetter et marked for hydrogen til kjøretøyer med brenselcelle, vil det være effektivt å produsere oksygen og hydrogen ved elektrolyse av vann.
Vi står igjen med et klimanøytralt produkt bestående av elektrisitet, hydrogen og varme. Det er ikke bare klimanøytralt, med det er klimapositivt, d.v.s. at vi direkte reduserer CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. Dette er i seg selv et verdifullt produkt.
Dette er kjent teknologi. Norge er teknologi-ledende på gassmotorer, på elektrolyse, på CO2-deponering, og på gasstransport på skip. Hvorfor ikke ta kompetansen i bruk? Når det gjelder energieffektivitet, vil en forholdsvis enkel beregning vise i hvilken grad energitapet ved produksjon av oksygen og hydrogen oppveies av gevinst ved enkel CO2-fangst, høy virkningsgrad ved forbrenning ved høy temperatur, høy varmeutnyttelse og korte transportveier. Samfunnsmessig gevinst, som klimavennlig transport og varme til veksthus og svømmebasseng, er vanskeligere å beregne, men ikke mindre viktig.. Usikkerhet er knyttet til tempoet i nødvendig omlegging fra bensin og diesel som drivstoff i transport til elektrisitet, hydrogen og biogass, samt gjennomføring av et CO2-regime med tilhørende infrastruktur, men dette må komme. Den trangeste flaskehalsen vil imidlertid være innovasjons- og gjennomføringsevne til utvikling av beslutningsmodeller som prioriter åpenbare samfunnsgoder framfor kortsiktig kostnadseffektivitet, slik Norsk Industri nå etterlyser.
Men startskuddet er gått. Debatten er i gang i media, med innlegg fra tunge næringslivsaktører. Foruten Stein Lier-Hansens initiativ, ser vi at Johan Fredrik Odfjell etterlyser mer profesjonalitet i Statens styring av statseide foretak (Klassekampen 21/8), og Erling Sæther i Schenker AS krever bedre samordning og profesjonalitet i samferdselsetatene (TU 2510). Så får vi håpe og tro at det er kraft og dynamikk nok i det norske samfunnet til at en slik prosess kan komme i gang i riktig spor.
