ARBEIDSLIV Under årets mellomoppgjør, som ble særdeles dårlig for de vitenskapelige høyskoleutdannede gruppene, merket jeg meg følgende uttalelser fra personaldirektøren:
1. Han syntes ikke noe synd på ingeniørene. Det er så vidt greit å få vite at personaldirektøren mener det, men særlig klok uttalelse med hensyn til å inspirere og motivere samme gruppe til økt innsats i sitt virke er det vel ikke.
2. Videre uttalte personaldirektøren at målet med oppgjøret var å få til et så billig oppgjør som mulig. Det var noe til arbeidsmål med utgangspunkt i statens overordnede mål og strategier for lønns- og personalpolitikken, hvor fleksibilitet og delegasjon til lokale parter bør ligge i bunnen (NOU 1990: 32, Statens lønnskomité av 1988). Det sentrale målet for statens lønnssystem er å gjøre det mulig for staten å rekruttere, utvikle og beholde kvalifiserte og motiverte medarbeidere. Innenfor viktige samfunnsområder i samfunnet, hvor staten utfører tjenester for befolkningen, er det helt avgjørende for rasjonell og kostnadseffektiv drift, at staten klarer å tiltrekke seg de beste hodene. Spesielt er dette viktig på områder hvor staten ikke har monopol på arbeidskrafta. For eksempel jobber ca. 3/4 av sivilingeniørene innenfor privat sektor, så her foreligger det helt åpenbart et marked å forholde seg til.
3. Men den uttalelsen ingeniørene har blitt forbannet over (unnskyld uttrykket) er at peronaldirektøren uttalte at staten ikke hadde problemer med å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Hvis personaldirektøren har grunnlag for å si dette, må det være fordi han er så kraftfull at ingen ledere av statlige etater tør å si ifra om at de har store problemer med å skaffe og beholde høyt kvalifisert vitenskapelig personell. I hvert fall kjenner ikke ingeniørene seg igjen i det bildet personaldirektøren tegner.
Dette kan kanskje skyldes at Personaldirektoratet har hatt problemer med å rekruttere og beholde kvalifisert personell!
Staten skal tjene innbyggerne på viktige samfunnsområder der hvor innbyggerne ser seg tjent med at fellesskapet ved staten ivaretar disse områder. Men da må også staten vise seg denne tilliten verdig ved å utføre tjenestene så rasjonelt og kostnadseffektivt som overhodet mulig. Dette kan umulig være tilfellet når man ikke lenger klarer å tiltrekke seg de aller beste av de langtidsutdannede med vitenskapelig bakgrunn. Som en følge av dette, ser man i dag i mange statlige etater at konsulentkostnadene øker formidabelt.
Ser ikke personaldirektøren faren på lang sikt med hensyn til kompetansen ved at mange etater mer og mer blir konsulentstyrt?
Willy Petersen
Tillitsvalgt Tekna
