I 2006 var det ti år siden Statoil begynte å lagre CO 2 i Utsira-formasjonen, et vannførende reservoar som dekker et stort område i Nordsjøen. Innen utgangen av 2006 var rundt 8,6 millioner tonn CO 2 blitt pumpet ned i reservoaret fra Sleipner-plattformene.
Utsira-formasjonen har et enormt volum. Selve reservoaret, eller akviferen, er en sone med porøs sandsten fylt med saltvann. På det meste er den 50 kilometer bred, og den strekker seg over 500 kilometer i lengde. Over store deler av arealet er tykkelsen opp til 200 meter. Arealet er rundt 26 000 km 2. Toppen av reservoaret ligger på rundt 800 meter under havbunnen.
Tett
Foreløpig er det ingen tegn til at Utsira-fomasjonen lekker ut CO 2. Årsaken er at formasjonen er bygget opp som et oljereservoar med porøs sandsten som er fanget inn under en 800 meter tykk takbergart som hindrer gjennomstrømning til havbunnen og overflaten.
For å undersøke hvordan CO 2 oppfører seg i reservoaret, har Statoil skutt seismikk over området hver annet år.
- Seismikk er den metoden som gir det mest nøyaktige resultatet for å se utviklingen med CO 2 i reservoaret. CO 2 gir et meget godt ekko når vi skyter seismikk, slik at det er relativt enkelt å tolke resultatene for å se utbredelsen av klimagassen i reservoaret, forteller geofysiker Ola Eiken.
Gjennomboret
Mange oljefelt ligger under Utsira-formasjonen. Et stort antall brønner går gjennom formasjonen for å nå de hydrokarbonførende lagene som ligger under den enorme akviferen. Flere oljeselskaper har vært bekymret for at CO 2 fra Sleipner skal nå bort til disse brønnene. Ola Eiken avkrefter at dette er et problem.
- Vi ser tydelig at CO 2 samler seg i toppen av reservoaret. Utbredelsen av CO 2 er langsom, med inntil 200 meter i året. Etter ti års drift er maksimal utbredelse av CO 2 1,5 kilometer fra brønnen. De oljefelt som vil berøres av CO 2-injeksjonen, vil være nedstengt lenge før CO 2 når dit, sier han.
Bare satte i gang
Det er et paradoks at mens det nå letes med lys og lykte etter egnede steder for å lagre CO 2, var det ingen diskusjon da Statoil bestemte seg for å deponere gassen i Utsira-formasjonen. Den gang var ingen klimadiskusjon årsaken til at tiltaket ble satt ut i livet. Diskusjonen om global oppvarming var kun forbeholdt spesielt interesserte. Injeksjonen kom i gang som følge av høye CO 2-avgifter på den norske sokkelen. Statoil var ikke villig til å betale 300 millioner kroner årlig i avgift for en gass som kun var til besvær når den kom opp fra reservoaret i Sleipner Vest-reservoaret. Det gav bedre nåverdi å pumpe den ned i havbunnen igjen.
Nådde ikke målet
Gassen fra Sleipner Vest-reservoaret må renses fordi den inneholder rundt ni prosent med CO 2. Kravet til gassen som skal selges ved terminalene i land, er maksimum 2,5 prosent. Statoil bygde derfor et aminrenseanlegg på en separat plattform vest for Sleipner A. Dette er et kompakt anlegg, med en dekkvekt på hele 9000 tonn.
I ettertid har dette gitt Statoil en del utfordringer. Leverandøren av aminrenseanlegget har aldri klart å få anlegget til å nå de ytelsene som var beregnet. Opprinnelig skulle gassen renses ned til salgsgasskvalitet, men analyser viste at gassen fortsatt inneholdt opp mot fem prosent CO 2 etter at den var renset.
Dermed kunne ikke gassen selges, Statoil måtte finne et alternativ. I stedet ble gassen reinjisert i Sleipner Øst-reservoaret, som inneholder mest kondensat og den gassen som har lavest CO 2innhold. På den måten fikk Statoil opp mer kondensat, samtidig som gassen som ble skilt ut tilfredsstilte salgsgasspesifikasjonene.
Endelig i havn
Statoil har arbeidet intenst med å justere prosessanlegget slik at de opprinnelige ytelsene kunne tilfredsstilles.
- Etter atskillige timer her på Forskningssenteret på Rotvoll, kan vi si at vi endelig har nådd målet, forteller sjefforskerTrude Sundset.
Det kompakte anlegget, de begrensede mulighetene for ombygging offshore og den til dels mangelfulle konstruksjonen fra leverandøren har gjort at arbeidet med å komme ned i 2,5 prosent CO 2 -innhold i den rensede gassen, har tatt lang tid.
Ned i ppm
Mens rensekravet på Sleipner er 2,5 prosent, er kravet på Snøhvit langt strengere. Her skal gassen gjøres om til LNG. Da kan ikke innholdet av CO 2 være større enn 50 ppm eller 0,5 promille. Hvis ikke, vil CO 2-en fryse og stoppe LNG-anlegget.
- Vi bruker erfaringene fra Sleipner når vi nå skal sette Snøhvit renseanlegg i drift, sier Sundset.
En modell av transportrøret til Snøhvit er bygget på Rotvoll, hvor det er kjørt utførlige tester for å finne de beste prosessparametrene.
- Seperasjonsanlegget står på land, slik at det er enklere å modifisere det dersom det skulle vise seg ikke å fungere som forutsatt, sier Trude Sundset.
Tett reservoar
CO 2 fra Snøhvit skal lagres i et reservoar, Tubåen-formasjonen. Den ligger rundt 60 meter under Snøhvit-reservoaret og rundt 2500 meter under havbunnen. Tubåen er en stor vannførende sandsteinsformasjon med stort potensial for å ta i mot klimagassen. Snøhvit har to hydrokarbonførende reservoarer som ligger over Tubåen, Stø øverst og Nordmela nærmest Tubåen. Nordmela er også den delen av Snøhvit som inneholder olje, hvor planene om uttak nylig ble skrinlagt. Totalt 700 000 tonn CO 2 skal årlig lagres i Tubåen-formasjonen.
Mellom de hydrokarbonførende lagene og Tubåen ligger et lag med dekkende skifer.
- Vi regner dette som tett. Det er mulig det kan oppstå en forbindelse mellom formasjonene i en forkastning som strekker seg tvers over feltet, men det anser vi som svært lite sannsynlig. I så fall vil CO 2-gjennomstrømningen trolig bli så lav og ta så lang tid at Snøhvit vil være ferdig produsert, sier Eiken.
- Vi regner også med at et mulig LNG-prosesstog nummer to på Melkøya vil injisere CO 2 ned i Tubåen-formasjonen. I den forbindelse planlegger vi også CO 2-fangst fra energiverket på Melkøya, forteller rådgiver for CO 2-lagring, Tore A. Torp i Statoil.
I ørkenen
Statoil har injisert CO 2 i gassfeltet In Salah i Algerie. Dette feltet opereres av Statoil, Sonatrach og BP. Enkelte reservoarer i dette som er er Algeries tredje største gassfelt, inneholder opp til 10 prosent CO 2. Kvaliteten på salgsgassen er maksimum 0,5 prosent CO 2-innhold. Gjennom et konvensjonelt aminrenseanlegg renses gassen ned til salgskvalitet. I stedet for å kjøre CO 2 opp i atmosfæren, pumpes klimagassen tilbake i det vannførende laget under gasskappen på feltet.
In Salah har fire produserende gassbrønner og tre CO 2-injeksjonsbrønner.
- Vi ser på muligheter for CO 2-lagring verden over. Flere er interessert i våre erfaringer med å lagre denne klimagassen.Vi blir invitert ti lå holde foredrag på klimakonferanser verden over. Det er et lite paradoks at vi derfor må reise over store avstander med mange utslipp av CO 2 for å snakke om hvordan bli kvitt problemet, sukker Trude Sundset.
