Næringspolitisk er ligningsmyndighetenes praksis trist for norske ingeniørbedrifters konkurransesituasjon i utlandet. Fra å være billigst og best har ligningsmyndighetene gjort norske ingeniører til de dyreste, uten at ingeniørene har tjent noe på det. Det skyldes at skattemyndighetene har innkrevd både inntektsskatt og arbeidsgiveravgift på de merutgifter utenlandsoppholdet medfører. Det er ikke alltid nok å være best, når prisen blir for høy.
Juridisk er kjernen i saken at ligningsmyndighetene overfor Kværner Oil & Gas AS (KOGAS) har krevd at merutgiftene ved utenlandsopphold skal dokumenteres med bilag. Det er en umulig oppgave. Arbeidstakeren må samle bilag for alle utgifter ute og sammenligne med bilagene for hver eneste utgift den ansatte ville hatt hjemme i Norge. Hvordan skal man greie det?
I praksis kan man ikke innføre full regnskapsplikt for ansattes husholdningsregnskap, det er lett å forstå. Dette har i hvert fall staten som arbeidsgiver forstått for mange tiår siden. Derfor er det innført en annen ordning for statsansatte, der et beløp fastsatt på grunnlag av tre globale levekårsundersøkelser anses som sannsynlige merutgifter. Dette er en praksis som ligningsmyndighetene har utviklet, det vil si at den ikke er vedtatt av lovgiver.
Verken ligningsmyndigheter eller politikere har kunnet gi én fornuftig grunn, juridisk eller politisk, for at dokumentasjonsplikten for merutgifter ved utenlandsopphold skal være ulik for ansatte i det offentlige og i det private.
Ligningsloven bestemmer at det mest sannsynlige faktiske forhold skal legges til grunn ved ligningen. Hvorfor er det sannsynlig at de privat ansatte ikke har hatt disse merutgiftene, når det er sannsynlig at de offentlig ansatte har hatt slike merutgifter? Er Børmer uenig i at det skal være likhet for loven?
Børmer skriver også om nettometoden, og her er det feil i fremstillingen hans. Nettometoden er en fremgangsmåte en skattyter kan bruke i sin selvangivelse når arbeidsgiveren har gitt en utgiftsgodtgjørelse som skal dekke et bestemt formål. Utgiftene til for eksempel et ajourføringskurs kan "nettes" mot godtgjørelsen fra arbeidsgiveren og bare differansen tas med i selvangivelsen. Overskudd er skattepliktig som personinntekt (høy sats) og underskudd er fradragsberettiget, men bare i alminnelig inntekt.
Av plasshensyn nevner vi bare det viktigste av det Børmer skriver:
Børmer tar feil når han hevder at bruk av nettometoden forutsetter at arbeidsgiver utbetaler ytelsen "i henhold til tariffbestemte satser" , og videre at dette skulle være grunnen til at privatansatte ikke kan få den samme skattemessige behandling som de offentlig ansatte. Nettometoden har i alle år vært godkjent til bruk ved utgiftsgodtgjørelser til dekning av en arbeidstakers fradragsberettigete kostnader uten hensyn til tariffbestemte satser. Forutsetningen er kun at arbeidsgiver ikke har klassifisert ytelsen som "lønn," jfr. LigningsABC 2002 side 1076.
Videre har Børmer misforstått den såkalte "ettårsregelen. " Ifølge denne regelen skal en arbeidstaker som er bosatt i utlandet i ett år eller mer få tilbake sin norske skatt på utenlandsinntekten. Først skattlegges hele inntekten i Norge, og deretter betales skatten på utenlandsinntekten tilbake til arbeidstakeren.
Her overser Børmer flere forhold:
For det første gjelder ettårsregelen bare for arbeidstakere som er bosatt i utlandet i ett år eller mer. Er oppholdet av kortere varighet, kommer ettårsregelen ikke til anvendelse. Dette gjelder svært mange ansatte.
For det andre forutsetter ettårsregelen at arbeidstakeren ikke har noen opphold av betydning i Norge. I ingeniørbedriftene er det vanlig med " rotasjon", en slags pendling der oppholdene i Norge blir for lange til at ettårsregelen kommer til anvendelse.
For det tredje overser Børmer hvordan ettårsregelen anvendes i praksis. Når alle utgifter ved utenlandsoppholdet regnes som skattepliktig inntekt, blir marginalskatteprosenten høy. Kostnadene fører dermed til en forholdsmessig høy skatt. Derimot benytter ligningsmyndighetene gjennomsnittlig skattesats når de skal beregne hvor mye som skal tilbakebetales. Differansen utgjør en reell kostnad for bedriften.
For det fjerde gjelder ikke ettårsregelen for arbeidsgiveravgiften. Med avgiftssatser på opptil 26,6 prosent blir det en betydelig merutgift for bedriftene som må betale arbeidsgiveravgift av de oppgrossede merkostnader som utenlandsoppholdet medfører.
Det er ikke riktig at det er for tidlig å si noe om "den fulle effekten" av ettårsregelen. For KOGAS er virkningen for 2003 at utestasjoneringen koster 30 millioner kroner mer på grunn av økt inntektsskatt og arbeidsgiveravgift på 250 ansatte ute. Kravene til dokumentasjon for privat ansatte medfører at prosjektene (i gjennomsnitt) blir ca. 10 prosen dyrere sammenlignet med om dokumentasjonskravene for offentlig ansatte ble benyttet. Konkurransesituasjonen blir tilsvarende forverret.
Da er det nokså virkelighetsfjernt hvis den politiske ledelse i Finansdepartementet mener at skattereglene for privat ansatte med utenlandsopphold nesten ikke kan "bli gunstigere enn i dag," slik Børmer hevder. Slik oppleves ikke situasjonen for bedriftene.
Advokat Arvid Aage Skaar
Wiersholm, Mellbye & Bech
