Dahle stod på 1990-tallet offentlig fram med en sterk advarsel mot bruken av brannfarlig PE-skum som isolasjonsmateriale i norske vegtunneler, blant annet gjennom flere reportasjer og innlegg her i Våre Veger. Han hadde fra før lang erfaring med byggeteknikk (fra 1976) og passiv brannbeskyttelse (fra 1987) og har gjennom mange år ervervet en solid kompetanse innenfor brannsikkerhet i tunneler. Han har arbeidet internasjonalt, men i Norge har han aldri fått noe gjennomslag. Han har følt seg motarbeidet av norske vegmyndigheter, og mener at årsaken til dette er at han har vært meget kritisk til Vegdirektoratets håndtering av tekniske spørsmål i forbindelse med PE-skum.
Dokumentforfalskning
I boka gjentar han tidligere påstander om at Vegdirektoratet har vært delaktig i dokumentforfalsking ved godkjennelsen av produktet LC 10. Produktet ble godkjent, selv om det falt ned under branntest, ifølge Dahle.
Her skal det for balansens skyld nevnes at Geir H. Dahles eget firma representerte et konkurrerende produkt, Cafco 800, som i den samme rapporten (internrapport 1773 fra Vegdirektoratet) ble betegnet som likestilt eller dårligere enn LC10. Dette til tross for at testene - ifølge forfatteren - viste at Cafco 800 tålte høyere temperaturer over lengre tid, og har vært i bruk over hele verden siden 1962.
Dahles forhold til Statens vegvesen her hjemme ble mer og mer anstrengt, og kulminerte med en rettssak mot Staten ved Samferdselsdepartementet der Dahle tapte. Han hadde ikke økonomi til å gå videre, og anket derfor ikke. I boka hevder han at to personer fra Vegdirektoratet vitnet feil i retten.
Brenner for saken
Geir H. Dahle (født 1954 i Ålesund) er ikke så lett tilgjengelig, kanskje fordi han er kunnskapsrik og bokstavelig talt brenner veldig for det han arbeider med. Egentlig er det synd at han har kommet så skjevt ut i forhold til Statens vegvesen, fordi nyskapende ildsjeler på et så viktig område som brannsikring trenger å bli løftet fram, ikke motarbeidet.
For Dahles vedkommende var engasjementet så sterkt at det sikkert medvirket til at han i vinter endte på sykehus med hjertetrøbbel. På sykehuset brukte han tiden til å få ned på papiret det han brant inne med, og som er blitt til boka "Tunnelbrann - dokumentasjon og korrupsjon".
Mellom Dahle og Vegvesenet har det vært både personlige og faglige divergenser som stikker veldig dypt, og det er en umulighet for noen å dømme i spørsmålet om hvorfor det er blitt slik. Et avsnitt fra boka forteller mye, sett fra Dahles ståsted: "Dersom man i Norge kritiserer en statlig etat eller denne etats arbeidsmetoder, blir det nærmest umulig å arbeide innen det fagfelt man har bygget opp sin kompetanse. Uansett om kritikken er aldri så berettiget. Det har vist seg at enkelte ansatte i den etat man kritiserer bruker alle tenkelige midler for å sverte og bakvaske det firma eller den privatperson som kommer med kritikk".
Hvis det virkelig er slik som Dahle påstår, at Vegvesenet kun lytter til sine medløpere, er det naturligvis meget alvorlig.
Holdt utenfor branntester
I boka skildrer han sitt møte med navngitte enkeltpersoner innenfor vegetaten, og om hvordan disse personene brukte sin makt innenfor etaten til å motarbeide ham. De måtte til slutt gi ham rett i kritikken mot PE-skummet, men holdt ham borte fra senere brannforsøk i regi av SINTEF.
Dahle er, som sunnmøringer flest, ikke den som gir seg ved første sverdslag. At han bruker 60.-70.000 kroner av egen lomme på å gi ut en bok, forteller alt om opplevelser som sitter dypt. Han har hatt nærkontakt med det han oppfatter som arrogante personer i vegbyråkratiet. Helt bak i boka skriver han:
"Når man ser på sikkerhet i tunnel, så har jeg tapt. Forvaltningen var for mektig.
Når man ser på sak og økonomi, så har jeg tapt. Forvaltningen var for mektig.
Når man ser på moral og hva det politiske miljø de senere år har fremhevet som viktig, så vant jeg allerede i 1987 ved å takke nei til montering av 30.000 kvadratmeter PE-skum per år. Jeg vant allerede den gang ved å prøve å få frem sannheten."
