NÆRINGSLIV: Ganske morsomt å lese uttalelsene fra sosialantropolog Elisabeth F. Olsen fra Kulturell Dialog. Jeg er imponert over at de kan leve av å selge konsulenttjenester innen kulturforståelse til næringslivet med en slik naivitet og mangel på erfaring som de demonstrerer i på karrieresidene i TU0108. De må være meget unge, ha erfart lite i Sverige, men være meget «veltalende». Sverige er mer enn Stureplan og Stockholm.
Min erfaring fra utallige reiser innen svensk industri gjennom 45 år er «noe» annerledes. Jeg har erfart Stockholm, Stureplan, Nord- og Sør-Sverige og også metropolene som Ms Olsen refererer til.
I mine første år som ung ingeniør hendte det at jeg først ble tiltalt som. «Hva ønskar Herren?» Da de ble klar over tittelen, ble det: «Hva ønskar ingeniøren?». Tidlig på 70-tallet ble svenskene mer personlige enn amerikanerne, og de brukte fornavn i møter og andre jobbrelasjoner. Om stedet var Operakjelleren, Berns Salonger eller Gamla Stan, var det meget uformelt. I Småland sies det at den som ikke har etablert egen bedrift før 25-årsalderen, blir det ingenting av. Der er en mengde småbedrifter, som mange er betydelig større enn det vi i Norge ville betegne som en småbedrift. Sverige er en stor industrinasjon, sammenlignet med Norge. Der blir du invitert på lunsj eller middag på for eksempel tidligere slott eller herregårder, antrekk: «ledigt». Omgangsformen er mer familiær enn «businesslike». Og ikke sjelden blir du invitert hjem for å hilse på familien.
Vel har jeg også møtt svensker med «stiv» overleppe, som er vel vitende om at deres familienavn har adelig opphav (von) eller er en Wallenberg eller Strindberg. Men de «stive» svensker som jeg har møtt har ikke vært mye sosiale, de har hatt lav sosial intelligens. Men der er vel heller ikke nordmenn bedre. Man smykker seg med et «pent» familienavn.
Som sagt. jeg er imponert over konsulenter som kan selge synsing, tilsynelatende uten praktisk erfaring, til bedrifter, men er ikke særlig imponert over kunden.
Olav Bjørn Leikvoll
