Nylig kom statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) tilbake fra statsbesøk i Kina, hvor han og Kinas statsminister Li Qiang presenterte en felles erklæring og intensjonsavtale om tettere samarbeid på klimaområdet. Avtalen utgjør rammen for et bredere og mer målrettet samarbeid på en rekke globale utfordringer, som utvikling av lavkarbonløsninger, bekjempelse av plastforsøpling, sirkulærøkonomi, grønne verdikjeder og bevaring av artsmangfold.
Avtalen er ikke juridisk bindende, men åpner et nytt handlingsrom for dialog, erfaringsutveksling og bilaterale møter i en tid der behovet for effektivt klimadiplomati er større enn noen gang.
På klimaområdet er Kina en fornybar storspiller. I 2023 installerte de mer solkraft enn USA noen gang har gjort, og samme år sto de for 45 prosent av global fornybar kapasitet. Samtidig er det fremdeles tvil om påliteligheten i Kinas klimaforpliktelser. Oljeforbruket har økt betraktelig etter covid 19, til rekordhøye 760 millioner tCO2, og bare i 2022 åpnet Kina ti nye kullkraftverk i uken.
Ifølge Climate Action Tracker er Kinas måloppnåelse i henhold til 1,5 graders målet svært lite tilfredsstillende og ikke på linje med vitenskapsbaserte anbefalinger. Hvis Parisavtalen skal holdes levende, er det kritisk at Kina dekarboniserer nøkkelsektorer raskt, og her kan det finnes muligheter for samarbeid med norske kompetansebedrifter og teknologimiljøer.
For å gjøre opp status skal partene møtes annethvert år for å oppsummere fremdrift på de prioriterte innsatsområdene, som må sees som en diplomatisk opptakt etter årene med politisk nedfrysing fra 2010-2016. Men hva betyr denne grønne bilaterale oppblomstringen i en tid der våre andre viktigste handelspartnere strammer kraftig inn på sin Kina-politikk med økt proteksjonisme, kritikk av menneskerettighetsbrudd og nye tollsatser? Svaret er langt fra entydig.
Offshore Norge-direktør: – Jeg skjønner ikke Liens pessimisme om gass
Gode relasjoner vs. gode intensjoner
En felles norsk-kinesisk statlig studie referert til av NUPI viser at Norges og Kinas økonomier i stor grad er komplementære og kan dra fordel av hverandres økonomiske fortrinn. Norsk eksport til Kina består i stor grad av varer, kompetanse og teknologier som retter seg mot nøkkelsektorer i den kinesiske økonomien. Det er råvarer som silisium, aluminium og sjømat, men også teknologier innenfor shipping og offshore som bidrar til Kinas grønne omstilling – et gigantmarked for norske virksomheter. Det var derfor trolig god stemning under arbeidslunsjen som ble avholdt mellom representanter fra norsk og kinesisk næringsliv under det nylige statsbesøket.
Men vennskapeligheten fra Kinas side er selvfølgelig forankret i deres langsiktige strategiske interesser som gjennom tiårene har fulgt de samme hovedlinjene;
- opprettholde statens sikkerhet og politiske system
- bevare Kinas territorielle suverenitet og udelelighet
- opprettholde den økonomiske veksten
Som nylig adressert av Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK, jobber Kina systematisk for å finne «grønne» bakdører der allierte kan styrke deres strategiske interesser. Dette gjelder tollsatser og elbiler, men også naturressurser, der Kinas interesse for Arktis er i endring.
Kina sitter også på kontroll over kritiske råvarer og hele verdikjeder som trengs for å levere på det grønne skiftet, noe europeiske politikere er smertelig klar over i streben etter økt selvforsyning. Når eksperter har advart om at Norge er identifisert som Europas svakeste punkt i Kinas jakt på innflytelse i regionen, er det trolig lurt å ha en edruelig og varsom tilnærming der klima ikke går på bekostning av sikkerhet og omvendt. Støre må med andre ord ikke la seg rive med i dansen, men stokke beina riktig.
Økende kontraster
På den andre siden har vi et Europa trenger vekst og en kraftig satsning på økt innovasjon, avkarbonisering, sikkerhet og rigging for at privat kapital brukes i og av Europa.
Den nylige høynivårapporten fra tidligere EU-sentralbanksjef Mario Draghi anbefaler økt bruk av tariffer og subsidier i EU for å beskytte europeisk konkurransekraft og motvirke det han beskriver som «urettferdige fordeler». For å øke europeisk vekst peker Draghi på behovet for økt integrering og reform innad i EU, med konsekvenser for det indre marked.
Dette kan bli negativt for Norge dersom vi blir stående utenfor sentrale initiativ og viktige forhandlinger. Vi er jo ikke kjent for å henge godt med i EU-forhandlinger eller implementering av direktiver. Samtidig må det bilaterale samarbeidet med Kina balanseres slik at det ikke avviker for mye fra EUs linje. Ifølge Nupi-direktør Ulf Sverdrup er EU i ferd med å bli mer langt mer samlet i sin Kina-politikk. Det er en voksende skepsis og sikkerhetspolitisk bekymring i EU som kombinert med økonomiske nedgangstider kan gi endringer i samarbeidets fremtid. EU vil søke mer forhandlingskraft og mindre avhengighet.
Samtidig har det vært saker de siste årene hvor våre posisjoner med EU spriker. Norge er ikke blant landene som har sluttet seg til EUs WTO-saker mot Kina og har forholdt seg nøytralt i tollspørsmålet. Vi vil utvilsomt møte flere dilemmaer av dette slaget fremover, og hvordan vi stiller oss til dem, vil trolig bli lagt merke til av våre allierte og ikke minst våre folkevalgte.
Balansekunst
I henhold til Kinas femårsplan planlegges en økning i FoU-utgifter til energi på 7 prosent per år, noe som opprettholder Kinas status som den største offentlige FoU-aktør på energiområdet. Det grønne skiftet krever enorme investeringer og et løft i hastighet og en størrelsesorden som Norge så langt ikke ser ut til å ta inn over seg. Kina var derimot landet som investerte klart mest i energiomstilling i 2023 med sine 676 milliarder dollar, 30 prosent av de globale investeringene.
Det er utvilsomt nyttig å ha venner heller enn fiender i Østen, men spørsmålet er hvordan vennskapet ser ut for våre nærmeste allierte og handelspartnere. Realiteten er at all ressurs- og kapitalflyt med et autoritært regime som handelspartner, vil være politisk. Støre og norsk næringsliv med virksomhet i Kina gjør klokt i å bruke handlingsrommet som finnes i et samarbeid om teknologiutvikling og klimatiltak, men bør løpende vurdere om risikoene er verdt det.
Kina vil trekke verden inn i et globalt strømnett – møter motbør
