Det har gått fort med brenselcelleplanene til Shell Technology. Den første 250 kW brenselcellen er allerede under bygging på Kollsnes utenfor Bergen, og vil stå ferdig om to år.
Nå har oljeselskapet, sammen med Statkraft og Aker Kværner, lansert planer om en mye større brenselcelle på mellom 10 og 20 MW. En gigant, også i internasjonal sammenheng. Målet er å bli først til å kommersialisere slike anlegg.
Dette er en såkalt SOFC, Solid Oxide Fuel Cell, eller keramisk brenselcelle på norsk. En slik brenselcelle har en driftstemperatur på rundt 1000 grader og kan bruke naturgass som drivstoff. De fleste andre brenselcelleteknologier har lavere driftstemperatur, og baserer seg på hydrogen.
SOFC-teknologien er ikke ny. Siemens Westinghouse i USA har produsert slike i mange år, men det er ennå ikke blitt noe fart i det kommersielle markedet. Det spesielle med Shells teknologi er, som Teknisk Ukeblad skrev om i desember, at den er utstyrt med en etterbrenner.
Den spesielle etterbrenneren er bygget opp omtrent som hovedcellen, men er utstyrt med en spesiell eksosmanifold som skiller CO2-gassen fra nitrogenet. I en vanlig keramisk brenselcelle kommer CO2-gassen ut sammen med nitrogenet i lufta. I tillegg gjør etterbrenneren at den totale virkningsgraden med hensyn på el-utbytte øker.
I et stort anlegg kan den varme eksosgassen drive en gassturbin, som vil kunne få el-utbyttet helt opp mot 70 prosent. Det er rundt 10 prosent mer enn ved konvensjonelle gasskraftverk, og attpå til med et naturlig CO2-sparenende system.
Trenger støtte
Det første som nå skal gjøres, er en forstudie som skal vurdere det teknisk-økonomiske grunnlaget for å bygge det store SOFC-anlegget. Studien skal være ferdig i tide til at den kan bli med i den kommende gassmeldingen. De tre partnerne vil også søke om støtte til det ambisiøse prosjektet.
- Hvis vi får positivt svar på søknaden, kan anlegget stå ferdig i 2008, sier leder avdeling for bærekraftig utbygging i Shell Technology Norway, Helge Skjæveland. Det burde passe godt med de norske forpliktelsene i henhold til Kyotoavtalen.
Hver av partnerne har sine egne mål med prosjektet. Shell ønsker å utvikle en miljøvennlig kraftteknologi som kan brukes på oljeplattformer. Tradisjonelle gassturbiner er lite effektive og slipper ut svært mye CO2, som utløser store avgifter.
Elektrisk kraftforsyning basert på en SOFC slipper ut langt mindre CO2, og nesten ingen ting av andre forurensninger. I tillegg konsentrerer den CO2-gassen, som derfor kan brukes til reinjeksjon og økt oljeutvinning.
- Dette kan bli en svært interessant win-win situasjon, både for oss og for det norske samfunnet, sier Skjæveland.
Industriell utfordring
Statkraft ser på SOFC-teknologien som en mulig forsyningskilde for landbasert elektrisk kraft i fremtiden. Den naturlige CO2-separasjonen og høye virkningsgraden kan på sikt gjøre dette til den ideelle gasskraft-teknologien for Norge.
For Aker Kværner representerer teknologien en spennende industriell utfordring. Selv om mellom 30 og 40 prosent av et slikt anlegg vil være underleveranser fra Siemens Westinghouse i USA, vil resten bli bygget her i landet. Det er på omtrent samme nivå som om det dreide seg om et konvensjonelt gasskraftverk basert på turbinteknologi. Hvis prosjektet blir vellykket vil Aker Kværner få et stort forsprang gjennom kompetansen de opparbeider seg.
- Både Rolls Royce og General Electric har nå begynt å vise interesse for dette markedet. Det er en god indikasjon på at det nærmer seg en kommersialisering, sier Skjæveland.
