Seks store avfallsforbrenningsanlegg i Norge tilfredsstiller dagens krav fra Statens forurensningstilsyn (SFT). Men det nye forbrenningsdirektivet for avfall som kommer, stiller strengere krav enn disse anleggene kan klare.
– Eierne må investere i bedre utstyr, noe som kan beløpe seg til 100 kroner per tonn avfall, opplyser avdelingsleder Eirik Wormstrand i Norsas.
Dioksiner fra forbrenningsanlegg er mest kritisk. Krematoriene slipper ut mest kvikksølv til luft i dag. Sykehusavfallet er for det meste under kontroll.
– Vi kartla nylig en viss type medisinsk avfall for SFT og helsetilsynet. 80 prosent gikk til forbrenning. EU legger opp til at slikt avfall ikke kan deponeres.
Han savner behandlingsmulighet for en rekke avfallstyper. Men det er gjort mye for å redusere utslipp fra kjente kilder som industri og avfallsforbrenning.
Stagnasjon
I 1997 gjorde Norsas en stor undersøkelse basert på EUs regelverk.
Den viste at det oppstod 645.000 tonn spesialavfall. Siden er det ikke foretatt slike undersøkelser, men Wormstrand sier tendensen er at mengden stagnerer eller avtar. Særlig gjelder dette fra de store konsernene. Økende bevissthet, press fra kunder og opinion samt bedre kostnadskontroll er grunnen.
Hvert år registrerer Norsas hvor mye farlig avfall som kommer til det nasjonale innsamlingssystemet. Mengden av ulike grupper avfall har økt jevnt og trutt fra vel 118.000 tonn i 1996 til nesten 209.500 tonn i år 2000. I tillegg leveres mye direkte uten å bli registrert. Dessuten behandles mye i bedriftene der mange har fått konsesjon til slik behandling.
Summen av spesialavfall hos NorBas, AS Batteriretur, spesialavfall som ikke er registrert i NorBas, syre og slam ved NOAH- Langøya, egenbehandling i industrien og direkte eksport var 577,700 tonn i 1996. Året etter var tallet 565,800, mens det i 1998 vokste til 679.100. I 1999 ble 588.900 tonn spesialavfall håndtert.
Les mer i TU nr. 27.
