Bú Composite er blant finalistene som kjemper om årets Oppdrift-stipend på én million kroner. Stipendet deles ut til et selskap innen grønn og bærekraftig innovasjon. I år var det rundt 50 søkere til stipendet.
– Før høstferien hadde vi sånn to–tre uker på rad med 80 timers arbeidsuke. Det måtte man bare vente, at det er noen intense perioder, sier Jakub Wijata, som er salgs- og markedsføringansvarlig i Bú Composite.
Medgründer Elias Haugen er ansvarlig for administrasjon og drift.
– Men de titlene smelter litt sammen når man bare er tre stykker, sier han med et smil.
Møller, båter og tanker
Fra kontoret i Bergen styrer barndomskompisene en produksjonslinje som gjør andres avfall om til byggematerialer. 24-åringene viser frem hovedproduktet: taksteiner i ulike farger.
– Essensen er at glassfibermateriale – fra primært vindmølleblader, båter og septikktanker – og termoplast blir bundet sammen til nye produkt.
Den føles noe myk å ta på og skiller seg fra den raspete konsistensen til tegl eller betong. Viskose i materialet skal hindre den fra å knuse hvis den faller i bakken.
– Den største kilden til nedbryting er hvor porøse de er, typiske betongtakstein vil få vann eller vegetasjon inn i porene, som på sikt eroderer ytterlaget så du må erstatte dem. Disse taksteinene har glatt overflate og har gode UV-egenskaper, sier Haugen.
Mye avfall
Under pandemien dro Jakub og Elias til Sandane ved Gloppen. Under byggeprosjekter fikk de selv erfare noen av problemene som arbeidere slet med.
– Tunge og ineffektive materialer – og vanvittig mye avfall. Når du skal rive eller pusse opp et bygg på 50–60 år, ser du hvor mye avfall det faktisk inneholder. Materialet på den tiden var ikke prosjektert til å vare så lenge, eller for å brukes igjen.
Broren Tomasz i Polen jobber med en doktorgrad i materialteknologi og ble involvert i samtalene. Kompisene spurte så han hva han visste om alternative materialer til byggebransjen.
– Han sa at kompositt er vidundermaterialet som fortsatt blir lite brukt i byggeindustrien, sier lillebror Jakub.
Ifølge Wijata var likevel det mest interessante at han fortalte at resirkuleringsmetodene for å produsere det hadde utviklet seg raskere enn det var bruksområder.
Etter en markedsundersøkelse og med praktisk erfaring på diverse tak i Gloppen friskt i minne landet de på takstein.
Kompisene legger ikke skul på at de har vært heldige. Jakubs onkel eier en møbelfabrikk i Polen, og Elias' familie eier et veveri og er blant de største tekstilprodusentene i Norge.
– Det har vært lett for oss å teste ut ting i det norske markedet, se om det er markedsaksept for det og så gjenta det i ti ganger større skala i Polen, sier Wijata.
Etter å ha funnet et partnerselskap som kunne levere glassfiber «i deres egen bakgård», dro kompisene til Etablerersenteret og ble tildelt plass på Ada Tech Incubator, hvor de nå deler kontor med andre oppstartfirmaer.
Som gull
Mye av glassfiberen som delvis utgjør kompositten, kommer fra gamle vindmølleblader. Etter 25 år blir de som oftest begravd, noe blant annet Fornybar Norge har gått ut mot.
– Nå har vi så mye informasjon om produsenter, råvareleverandører og avfallsstrømmer som folk bare ser på som søppel som skal deponeres eller forbrennes. Men vi ser på det som gull at det kan bli anvendt til dette prosjektet og at vi kan få betalt for å ta det imot til produktet vårt. Det er det ingen som gjør i dag, sier Wijata.
– Etter planen vil vi etablere et større produksjonsanlegg i Norge i løpet av 2027. Det året kommer det nye EU-reguleringer som kommer til å være veldig, veldig fordelaktige for produktet vårt.
Globalt står byggebransjen for 40 prosent av verdens klimautslipp.
Etter 1. januar 2024 skal klima- og miljøhensyn vektes med minst 30 prosent i offentlige anskaffelser. I tillegg har byggebransjen BREEAM-sertifiseringer og grønne lån å gi om selskapet oppfyller bærekraftsstandarder.
Mistet 700 kunder over natta – slik reiste de seg igjen
Truffet hardt
Den store pisken er ifølge Haugen likevel ETS2– EU Emissions Trading System. Dette er et system med kvoter som regulerer utslippene til selskaper i EU-land og medfører økte avgifter på utslipp av CO2.
Inntil 2024 har kvotesystemet dekket tungindustri, elektro-produksjon og flyindustrien, men i 2027 blir det utvidet til å gjelde for veitransport, bygg og annet.
– Hele verdikjeden vi jobber med, vil bli truffet ganske hardt – lastebilene, produsentene og montørene vil bli pålagt en avgift på opp til 30 prosent ut ifra hvor mye utslipp de genererer. Da vil det handle om å holde utslippene nede, sier Wijata.
Hvilke utfordringer har dere støtt på underveis?
– Det mest frustrerende er alt som tar lengre tid enn planlagt. Det er få folk som jobber med akkurat dette, spesielt i Norge. Derfor har vi brukt nettverk i Polen til produktutviklingen, men der kommer det nye problemstillinger med koordinering, transport og prosessering. Fremover ønsker vi derfor å etablere en mer kompakt verdikjede i Norge, sier Wijata.
Duoen understreker viktigheten av ikke å være inaktiv i periodene der avtaler blir forskjøvet, selv om planer blir utsatt og ukene går.
– Vi hadde for eksempel en produsent vi jobbet med tidligere, der kommunikasjon og tidsfrister ikke fungerte, sier Haugen. – Det er hele tiden en vurdering hvor lenge man skal fortsette å investere i en
partner man har en stor «sunk-cost» hos, før det ikke er verdt det lenger.
– Selv om du ikke vet hvilken retning du skal gå, må du bare velge en. Det viktigste er å ikke bli handlingslammet, sier Haugen. – Når du er en startup, så er alt foran deg tåke. Da må du av og til bare føle deg frem.
– Hvor er dere om fem år?
– Produksjonsanlegg i både Norge og Polen, så vi kan begynne å dekke mesteparten av det europeiske markedet, sier Wijata.
Gründerne får i tillegg ofte spørsmål om de kan lage skilt, gjerder og paneler av materialet.
– Svaret er ja, men vi må ta én ting av gangen. Det virker som det er en stor trend med høye gjerder for tiden, men vi må først sørge for at produktet funker før vi tar for oss slike anvendelser.
Klima- og miljøministeren: – Nullutslippskrav er urealistisk
