Hun utstråler ro – i sinn og røst. Det er fem dager til hun skal levere diplomen ved Fakultet for maskinteknikk, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Går det an? – Klart jeg er stressa. Jeg mister ikke forstanden av den grunn, sier Åshild Rian, tilfreds med å besitte nettopp den egenskapen.
Det siste halvåret har 23-åringen kombinert diplomarbeid i vannkraftlaboratoriet ved NTNU med jobben som daglig leder i nyetablerte Small Turbine Partner AS. Trondheimsbedriften har patentert en francis-mikroturbin for små vannkraftverk, eller plateturbin, som Rian har testet i diplomoppgaven sin. Når oppgaven er levert, vil den ferske sivilingeniøren konsentrere seg om å få raskt på plass et demokraftverk for småskala elkraftproduksjon. Lokaliseringsforhandlinger pågår, og Rian håper å starte produksjon til sommeren. – Jeg setter stor pris på at jeg får lov til å prøve meg som daglig leder, sier Åshild Rian unødig beskjedent.
Trønderjenta kjenner sitt arbeidsfelt, ikke bare fra skolebenken. Gjennom studietiden har hun jobbet med prosjektet Miljøtilpasset elkraftproduksjon ved små vannkraftverk i distrikts-Norge på oppdrag fra Midtre Gauldal kommune i Sør-Trøndelag. Prosjektet gjorde maskinstudenten til vannkraftingeniør, med fokus på småskala vannkraftverk i en kommune der 98 prosent av arealet er vernet. – Jeg møter sikkert mange utfordringer, men jeg har god faglig støtte fra de andre i gründergruppa og eierne. Gårdbrukere og vannverk – i Norge så vel som i Bosnia – er potensielle avtakere av Rian og kollegenes skreddersydde småturbiner.
– Det er nok en fordel at jeg selv kommer fra gård, og kjenner gårdbrukernes situasjon, forteller hun. Barndomsgården, med kjøttfe og fri tilgang til natur rett utenfor stuedøra, lokker Rian tilbake til hjembygda Skaun, 3,5 mil sørvest for Trondheim. Hun og lærer-samboeren Arild Opland vil bort fra by og tettbygd strøk. På egen tomt ved gården bygger de nå hus parallelt med jobb og studier. Herfra vil hun pendle til kontorlokalene på Gløshaugen. Selve gårdsdriften tar storebroren seg av.
– Her kan vi ha større tomt enn i byen, holde hund og dyrke grønnsaker i egen hage, sier 23-åringen, som syns det er stas å spise egenprodusert vare. Kanskje blir det også egenprodusert strøm i stua?
