Konsulent Kari og den ukjente mannen var forsvunnet, kyssende, inn i heisen.
Nå rant det Andreas hadde sett som en bøtte med iskaldt vann fra øynene og gjennom ham ned mot magen. Der la det seg som en kald, tung masse.
Et par iltre gloser fra tørste polkunder fikk ham til å våkne. Brått ble lydsporet slått på igjen, sju kanals surroundlyd med subwoofer.
Subwooferen, som dunket og dirret i kjøpesenterettermiddagen, subwooferen var hans egne hjerteslag.
Like etter var han i heisen. Han var dobbel. Den ene delen ville ikke vite av at hun hadde funnet en annen, den andre delen ville undersøke om det faktisk var sant.
Og hvem denne velkledde idioten var.
Han gikk tilfeldig av i 2. etasje, der han virret fra butikk til butikk en stund før han kjørte rulletrapp til 3. etasje. Der opphørte surroundlyden på nytt.
Fra skyggen av en brusautomat så han dem stå ved en hylle i en butikk for kjøkkenutstyr. De kikket på espressomaskiner. Han kunne se at munnene deres beveget seg. En butikkansatt kom bort og sa noe til dem, smilende.
Han var i en stumfilm.
Det var nå klart: Han ante ikke hvem denne mannen med dyre klær og velstelt hår var. Han hørte subwooferen i seg noen øyeblikk da han erkjente en ting: Denne mannen var både yngre og vakrere enn ham.
En annen kvinne kom nå inn fra høyre, også hun smilende mot Kari og den ukjente mannen, munnene laget ord han ikke hørte, før subwooferen i ham kom på for fullt.
Han hadde oppfattet ett ord, nemlig "gravid".
