Over hele verden forskes det på direkte kommunikasjon mellom hjerne og datamaskin. På engelsk kalles teknologien Brain-Computer Interface (BCI) og analyseselskapet Gartner hevder at teknologien vil være kommersialisert innen ti år. Og det kan godt hende de får rett. PÅ IT-messen, CeBIT, i Hannover, var det allerede et selskap, g.tec, som viste frem teknologien som gjør det mulig å styre objekter med bare tankene.
Testperson
Etter noen nysgjerrige spørsmål fra min side, inviterte selskapet meg til å være testperson. Jeg må helt ærlig innrømme at pulsen steg noen hakk da jeg skjønte hva jeg skulle få lov til å være med på: å bruke tanker til å bevege noe. Det høres jo ærlig talt fortsatt litt science fiction ut.
Først fikk jeg tredd på en liten hette med hull i. I disse hullene smurte de noe ekkel gel som det ble festet elektroder til. Disse elektroedene var koblet opp mot en dataskjerm som igjen var koblet opp mot en liten skjerm.
Så fulgte treningsfasen. På skjermen foran meg dukket det opp en pil som enten viste til venstre eller til høyre. Når pilen viste til høyre måtte jeg tenke på en armbevegelse med høyre hånd. Jeg valgte å gå for et sikkelig slag i luften. Når den venstre pilen dukket opp måtte jeg tenke på en venstre armbevegelse. Det ble peking.
Sånn satt jeg en stund, bokset og pekte om hverandre. I mellomtiden ble datamaskinen, som var koblet til hodet mitt, kjent med hjernebølgene mine. Etter et drøyt kvarter trening begynte moroa. På samme skjerm som jeg hadde sett pilen, dukket det opp en strek. Denne streken skulle bevege seg i til høyre eller venstre avhengig av om jeg tenkte på en høyre eller venstre armbevegelse. Hodet mitt var klart til å ta i et tak.
Bulgarsk TV ødela
Og jeg fikk det faktisk til. Når jeg pekte med venstre arm gikk streken faktisk til venstre.
Men ikke alltid. - Peke, peke, peke, tenkte jeg og så føyk streken likevel til høyre. Jeg skyldte på det bulgarske TV-teamet som filmet meg og derfor ødela noen av konsentrasjonen. Samtidig som jeg pekte måtte jeg på hvordan man i de bulgarske hjem ville oppfatte meg med teit hette.
Men synes jeg det var skummelt? Nei, faktisk ikke. Etter bare en halvtimes tid syntes jeg at det faktisk var verdens mest naturlige ting at hjernebølgene mine kommuniserte med en datamaskin. Det som jeg ikke synes var like naturlig var at forskningsteamet la skylden på meg fordi at jeg ikke fikk til hver gang. - Du trenger mer trening sa de. Akkurat som om det var mine hjernebølger det var noe feil med...
