Ola Borten Moe (Sp) argumenterer for å subsidiere kjernekraft i Sverige i bytte mot kraft, i en kronikk i NRK ytring 11. januar. Dette med begrunnelse i et enormt kraftbehov i Norge fremover, som han mener vi ikke klarer å dekke selv. Det er positivt at Borten Moe tør å løfte det enorme, udekkede kraftbehovet vi har i Norge.
Det er interessant at han argumenterer for kjernekraft ut fra et kostnadsperspektiv. Kjernekraft er den desidert dyreste kraften vi kan bygge ut.
Borten Moe argumenterer med andre ord for å subsidiere byggingen av verdens dyreste kraftsystem med det norske fellesskapets midler – i Sverige.
Billig kraft
Industrialiseringen av Norge startet på begynnelsen av 1900-tallet. Utenlandsk og norsk kapital og kunnskap bygget vannkraft og industri. Dette ble gjort fordi en fikk tilgang på billig kraft som gjorde industriproduktene våre konkurransedyktige på verdensmarkedet. Det ble et fundament for velstandsutviklingen frem til oljealderen startet.
Den samme modellen bygget oljeindustrien med stort hell. Amerikansk kapital og kompetanse ble konvertert til norsk kapital og kompetanse. Det ga oss norske industrilokomotiv som Kværner, Aker, Hydro og Equinor. Disse historiene kjenner vi godt, men utviklingen kom ikke uten store konflikter.Kampen mot kraftutbygging startet i Rjukan og har fortsatt frem til i dag.
Sveriges nye kjernekraft-general: Gode grunner for at Norge skal hjelpe Sverige med kjernekraft
Enkle løsninger på vanskelige problemer
Når vi skal inn i den tredje norske industri-omleggingen, fremmer Borten Moe en omvendt løsning: Vi skal altså bygge verdens dyreste kraft i Sverige med det norske fellesskapets midler. Hva da med suksessoppskriften kombinasjonen av kapital, tilgang på billig kraft og industribygging?
Dette føyer seg inn i rekken av enkle løsninger på vanskelige problemer:
- Vi skal ikke bygge kraft i Norge fordi det er konfliktfylt.
- La naboene fikse det, så betaler vi oss ut av hele problemet.
- Vi trenger ikke kutte utslipp i Norge og dermed utvikle industriløsninger verden trenger, vi kjøper heller kvoter for titalls milliarder hvert år i land som Kasakhstan. Hva får vi igjen for det? Ingenting, utenom dyr kraft, og penger til lite transparente land der ingen vet hvor pengene havner.
Vi slipper konfliktene. Klassiske løsninger de nyrike velger.
Ola Borten Moe presenterer noen tanker rundt arealbruk. Et kraftverk jeg selv har en interesse i, Davvi vindpark, vil produsere omtrent like mye som Fosen og beslaglegger et areal på 63 kvadratkilometer. I Borten Moes regnestykke trenger vi 36 slike for å dekke energibehovet. Det blir totalt 2400 kvadratkilometer.
Norges landareal er på 385.000 kvadratkilometer. Borten Moe mener at å ta i bruk 0,6 prosent av Norges landareal – hvorav 0,02 prosent blir direkte berørt – for å skaffe verdens billigste fornybare kraft til industrien, er langt over tålegrensen for bruk av norsk natur.
Det mener ikke jeg.
Dersom Ola Borten Moe mener at Norge skal subsidiere svensk kjernekraft, bør han i det minste samtidig foreslå at Norge kan ta imot det radioaktive avfallet.
Denne kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 12. januar.
Terje Aasland sa nei til Norsk Kjernekrafts planer. Dagen etter ble de invitert til Ola Borten Moe
