Tiåringen KNM «Helge Ingstad» ligger fortsatt nedsunket i skjærgården utenfor Bergen. Det avansert skipet blir stadig mer ødelagt av vær, vind og havbunn. Sannsynligheten for at det noen gang vil seile igjen, svinner. Saltvann har en egen evne til å spise opp ubeskyttede installasjoner. Og verre blir det etter som tiden går.
Vi tipper at skipet er for skadet til å bli gjenbrukt. At kostnaden for å gjøre det seilingsdyktig igjen blir for høy. Tar vi feil, skal vi feire det med å overrekke skipet et par håndholdte GPS MAP 78 sc i konfirmasjonsgave. Med kart over norsk skjærgård.
Et mysterium
Det er fortsatt et mysterium hvordan «Helge Ingstad» kunne havne der den ligger. Den foreløpige rapporten fra Statens Havarikommisjon for Transport (SHT) og Statens havarikommisjon for forsvaret (SHF) ga noen indikasjoner. Selv om den konkluderte med at det dreier seg om menneskelig feil, synes vi den gikk for langt i å peke på andre.
Broen skal ha forvekslet tankskipet Sola TS med terminalen på land. Ok. Men dersom du tror du holder kurs mot land? Er det ikke da fornuftig å redusere farten? Og ikke holde 17 knop – som er temmelig raskt for et skip av «Helge Ingstads» størrelse. Det blir mye masse å stoppe.
En annen anklage rettes mot skipets designere, som skal ha oversett «Titanic-lignende» design. Nei, det som skjedde 8. november i fjor kan ikke sammenlignes direkte med Titanic, der vannet flommet over skillet i skottene i skroget. Men det ligner. Fregattens hule hovedaksel fungerte som transportvei for inntrengning av vann. Ille.
Vi synes likevel det er drøyt nærmest å anklage konstruktøren for feildesign i ettertid.
- Minst 7 krigsskip har kollidert siden 2002: Flere av dem gjorde samme feil som «Helge Ingstad»
Må skyldes menneskelig feil
Også stasjonene på land har blitt mistenkeliggjort. De burde visst vært tydeligere. Hallo. Vi har alle hørt kommunikasjonen. Stemmen fra land (og Sola TS) var svært tydelig. Men kanskje kommer innvendingen fordi den også var usedvanlig rolig. «Da blir det kollisjon». Ingen rop og hyl. Likevel. Å skylde på land fremstår som tåkelegging.
Det virker nærmest usannsynlig at ulykken med «Helge Ingstad» skyldes noe annet enn menneskelig feil. Hvor mange buksevannstativ som må rigges for å gi de ansvarlige reprimande vet vi ikke. Sannsynligvis er det mer enn ett.
Må tåle spekulasjoner
Erfaringen er at spekulasjonene og diskusjonene går varmt når temaet bringes opp. Og akkurat det må forsvaret tåle. Hva var det som gjorde at mannskapet bommet så grovt? Var det trening i mørket uten hjelpemidler? Ble de forledet av en fremmed statsmakt? Beror det hele på «confirmation bias», som det heter på flygerspråket – der vi mennesker er sikre på at det er instrumentene som tar feil – og derfor kompenserer og tilpasser situasjonen til vår egen (ukorrekte) virkelighetsoppfatning. Ikke vet vi, men forsvaret må tåle at samfunnet rundt dem spekulerer inntil svaret er identifisert og kommunisert.
Å indikere skyld mot andre – før endelig «dom» kan avsies – er upassende.
- Les også: Stortinget debatterer NH 90-leveransen
Helikopteret som kan flyte
Som om ikke fregatthaviariet er nok, ruller skandalen med helikopteret NH90 videre. Bestilt i 2001. Og muligens levert i henhold til (noen av) kravene i 2025. 24 år fra bestilling til levering. Og når de er ferdig levert kan de ikke fly så mye som vi trenger. Vedlikeholdet er 14 ganger (!) mer ressurskrevende enn antatt. Det er knapt til å tro.
Som vi vet fra alle andre industrier – enten det gjelder programvare eller hardware som skip, bygg og annet – så er det lønnsomt med serieproduksjon. At flere nasjoner går sammen om å bygge et helikopter høres derfor fornuftig ut, men når stort sett alle kjøpernasjonene stiller sine spesielle krav, ryker den fordelen. Attpå til var NH90 som slideware å regne. Nato Helicopter Industries (NHI) må ha hatt noen usedvanlig overbevisende selgere.
NH90 må ansees som en av de største bommertene i innkjøpshistorien til det norske forsvaret. Likevel sklir et halvt dusin forsvarsministre glatt gjennom høringen i Stortingets kontrollkomite. Og nåværende Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen avviser at det ville gått bedre om vi hadde kjøpt amerikanske («hyllevare» og velprøvde) Sea Hawk helikoptre slik danskene gjorde – og fikk levert i tide.
Sea Hawk flyter ikke om den må nødlande på havet, mener forsvarssjefen. Nettopp. Vi vil mene at et helikopter først og fremst bør kunne fly. Og at det er bedre enn helikoptre som «aldri blir levert» - og ikke kan brukes etter intensjonene. Selv om de kan lande på havet.
Må gjenopprette forsvarsevnen
Når det først er som det er, er det likevel viktig å komme seg videre. Det er kritisk at forsvarsevnen blir gjenopprettet. Det snakkes om å bygge en ny fregatt. Det applauderer vi. Kom i gang.
Den store utfordringen er kostnaden. Det kan bli like dyrt å bygge en ren erstatning som en forbedret (ny/halvny) versjon. Men, en forbedret versjon vil også bety at vi får en ny klasse fregatt – med nye systemer, andre spesifikasjoner, nye krav til bemanning og så videre. Det kan gjøre flåten av fregatter dyrere å operere.
Hva angår helikoptrene, vil ikke skandalen med NH90 være over når leveransen er fullført. De kan jo ikke fly så mye som vi trenger. Mer enn 20 år etter at de ble bestilt. Da er muligens tiden inne for å sjekke drone-sporet. Kanskje kan (billige) autonome og fjernstyrte droner ta over i hvert fall deler av oppgavene helikoptrene skulle hatt. Og på droner er vi faktisk ganske gode her hjemme. Både i forsvarsmiljøer (feks. FFI), forskningsmiljøer (feks. Norut) og kommersielt (flere norske aktører).
Fortsatt tillitt
Det kan høres rart ut. Men til tross for misærene med «Helge Ingstad» og NH90 må vi fortsatt ha tillitt til at våre fagmilitære miljøer kommer med anbefaling om hva som er riktig å gjøre. De har tross alt også suksesser å skilte med. Kjøp og innfasing av F35 og utviklingen av JSM/NSM er eksempler på innkjøp og systemer som må sies å ha truffet blink.
Nato er under press. En ellevill president i USA går Russlands ærend i å splitte alliansen. Det er ikke til å tro, det som skjer. For Norge og våre nærmeste geografiske allierte er det bare en ting å gjøre. Vi må ta mer ansvar selv. Og det haster.
Sannheten om Putins regime er sannsynligvis råere enn hva den jevne nordmann forstår. Når Russland nå er mer aktiv og offensiv i våre farvann, må vi ta det på alvor. Ikke siden den kalde krigen har det vært viktigere med et sterkt norsk forsvar.
Vi vet at tiden fra store militære investeringer blir besluttet – til de blir levert – tar lang tid. Også de som leveres i henhold til plan, kostnader og spesifikasjoner. Derfor er det viktig å komme i gang. Regjeringen og Stortinget må unngå å kaste bort unødig tid. Vi må likevel forstå at hendelsene med «Helge Ingstad» og NH90 har skapt en skepsis. Forsvar og politikere må jobbe sammen for å gjenvinne tilliten. Både seg imellom og overfor folket.
Da kan det for fremtiden være en tanke å prioritere helikoptre som faktisk kan fly og som attpå til kan leveres. Og fregatter med bemanning som sørger for å holde seg og fartøyet flytende.
