Siden gruvedriften tok til på Svalbard tidlig på 1900-tallet, har kull vært den naturlige energikilden for lokalsamfunnene på øygruppen. Nesten alt oppvarmingsbehov i Longyearbyen dekkes av fjernvarme, noe som igjen gjør at energisystemet er relativt lite.
Som en midlertidig løsning de neste ti årene har regjeringen har besluttet å fase ut kull og gå over på diesel fraktet fra Tromsø med skip. Selve oppgraderingen fra kulldrift til diesel i Longyearbyen vil ha en prislapp på 40 millioner kroner.
Overgangen til diesel
Den fremtidige dieseldriften skal ha en årlig sum på 137 millioner kroner. Energiovergangen til diesel kan forstås på bakgrunn av to faktorer, gjerne i kombinasjon. For det første er det mye usikkerhet knyttet til hvor lenge gruvedriften vil fortsette, da dagens kontrakt med kjemikonsernet Clariant strekker seg frem til 2025. I tillegg er det en mellomløsning i påvente av teknologisk utvikling innen fornybare energikilder. Overgangen fra kull til diesel skal halvere utslippene i øysamfunnet. Likevel skal man merke seg at overgangen fører med seg en del risikoer.
- Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 har påvirket landets forhold til Vesten betraktelig. Det er noe også Norge må ta inn over seg, selv lokalt når de ser på denne energiovergangen.
Samtidig som vi ser høyere aktivitet i regionen fra Nato-land, har den russiske nordflåtens strategiske betydning økt. Selv om det i Arktis ikke utspiller seg en konflikt, øker den spente situasjonen sannsynligheten både for at utilsiktede hendelser mellom partene oppstår og for at disse vil eskalere.
- Vesten har svart Russlands aggresjon med økonomiske sanksjoner. I desember vedtok EU blant annet boikott av russisk diesel, noe som trådte i kraft 5. februar. I januar utgjorde Russland 27 prosent av Europas dieselimport. Selv om andelen før krigen var 46 prosent, sier dette både noe om Russland som enorm tilbyder og hvor stort behovet for diesel er i Europa.
Når en så stor tilbyder forsvinner ut av markedet, er det grunn til tro at prisene vil øke. Vi har allerede merket gassprisene, og strømkunder i Norge merker hvordan påkobling av strømnettet i Europa påvirker strømprisene her hjemme. Markedets pris på diesel påvirker Norges pris, som viser hvordan krigen gjennomsyrer energimarkedet.
Stor risiko ved transport
- Dieselen må fraktes til Svalbard, og lange transportetapper til havs kan gi enorme konsekvenser for klimaforurensning dersom et uhell skulle oppstå. I 2013 inngikk de arktiske statene en avtale om et samarbeid om beredskap og respons ved oljesøl (MOSPA). Ved oljesøl i Arktis er man avhengig av et godt samarbeid for å ivareta naturen. Ukraina-krigen har også fryst samarbeidet mellom statene i Arktis. I mars ble samarbeidet i Arktisk råd satt på vent, hvor de syv andre medlemmene suspenderte aktiviteten.
En annen sentral fasett av forsyningssikkerhet er leveringspålitelighet. En årsak til et frafall i leveringen kan i dette tilfellet være fordi man av ulike grunner ikke besitter olje. Videre ser vi at endringer i markedet, herunder priser og tilbydere, også er en sentral faktor i regnestykket.
Øysamfunnet kan mangle drivstoff
Og til slutt fører det faktum at råvaren skal fraktes til øygruppen med seg en sårbarhet, og ikke kun for miljøet. Hvis det av ulike årsaker skulle skje noe med skipet, risikerer et helt samfunn å mangle drivstoff som kan føre til stans i økonomisk aktivitet og i verste fall tap av livsviktige samfunnsfunksjoner.
I overgangsperioden er det også verdt å se på driftssikkerheten, altså i hvilken stand energisystemet er til å håndtere eventuelle forstyrrelser uten at kvaliteten i leveransen reduseres. For dersom reserveløsningen også er dieselaggregat, har man liten grad av robusthet og beredskap å spille på¢ dersom mangelen først er et faktum.
Krever kompromiss
Det må gjøres et kompromiss mellom energisikkerheten og klimatilpasningen i Arktis. Vil det være hensiktsmessig å unngå bruken av kull og heller eksponere seg for risikoene ved bortfall av forsyning av diesel?
All den tid det er et mål i norsk Svalbard-politikk å opprettholde bosetting der, må norske myndigheter legge til rette for en pålitelig og økonomisk energiproduksjon i tråd med klimapolitiske mål. Når sikkerhetssituasjonen tildras, er det viktig at slike samfunnskritiske funksjoner på et så strategisk og politisk sensitivt sted som Svalbard er nøye gjennomtenkt.
Energipolitikk er for lengst blitt sikkerhetspolitikk. En realistisk og sikkerhetsorientert tilnærming til energiomstillingsprosessen på Svalbard er avgjørende når geografiske og klimatiske forhold begrenser fleksibiliteten.