Smellene fra seismikkskyting dundrer inn over hvite polarvidder. Lyden jager to-tre kilometer ned i fjellet, salve etter salve detoneres langs en kabel på 1,5 kilometer i Adventdalen like utenfor Longyearbyen. De seismiske undersøkelsene er et lite bidrag i den globale innsatsen for å stoppe klodens oppvarming. Et lite bidrag, men får forskerne de svar de søker, kan symbolverdien bli enorm.
– Under permafrosten her kan vi lagre CO 2 i porøse sandbergarter. Svalbard kan om få år bli CO 2-nøytralt, sier geolog og professor Alvar Braathen ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS).
Rent miljø er flaggsaken på Svalbard. Uberørt natur, arktisk luft som river i neseborene, havet med hval, sel og fisk, isbjørner som jakter fra isflak. Det er den arktiske drøm, men ikke helt dens virkelighet. For det første turistene ser når de tar bussen fra flyplassen til Longyearbyen, er svart røyk fra kullkraftverket. Pipa spyr ut 25 000 tonn CO 2 i året, og mengden vil bli doblet fra et planlagt nytt kraftverk.
– Målet er å føre denne CO 2-en ned i dype reservoarer. Boringer 1000 meter ned i grunnen har gitt oss oppløftende signaler, sier Braathen. Både Sintef, NTNU samt Conoco Phillips og StatoilHydro støtter prosjektet. Og direktør Gunnar Sand ved Unis har redegjort for de ambisiøse målene i et brev til justisminister Knut Storberget.
Stor internasjonal interesse
Nå venter industrien på svar fra Svalbard. Store selskaper banker på døren og vil vite hvor langt de er kommet. For kort tid siden inviterte Utenriksdepartementet og NHO Unis-forskerne med til Kina, som teppelegger landet med forurensende kullkraftverk. Slik kan det ikke fortsette, det er for farlig, det er en dristig lek med framtidens generasjoner. Foreløpig er det ikke slik at Svalbard-forskerne tar syvmilsskritt der andre snubler framover. Injeksjon av CO 2 skjer allerede på Sleipner-feltet i Nordsjøen. Men CO 2-lagring i olje- og gassreservoarer til havs er ekstremt kostbart, teknologisk krevende og usikkert.
– CO 2-lagre på land kan lettere overvåkes. Vi må redegjøre for hvor CO 2-en blir av. Lagring har ingen hensikt hvis den lekker ut igjen. Her utgjør også permafrosten et ekstra tak, påpeker Alvar Braathen.
– Vil sette standard
Svalbard-prosjektet har ikke bare som mål å skape et CO 2-nøytralt bysamfunn under polarhimmelen. Like viktig er den forskning som skjer mens undersøkelsene skrider fram, og den kompetansen som bygges.
– Forskning og utdanning kan vanskelig knyttes til CO 2-injeksjon på sokkelen. Vår visjon er større enn å etablere et CO 2-deponi like ved Longyearbyen. Her oppe kan vi utdanne nøkkelpersonell med høy kompetanse, sier Braathen.
Dette har oljeselskapene fanget opp. De står nærmest i kø med feite sjekker for å få være med. I dag er det viktig å ha en grønn profil. Og selskapene vet at om noen år vil CO 2-håndtering bli et krav ved utvinning og foredling.
Alvar Braathen legger ikke minst vekt på den symbolverdi det vil ha å skape et CO 2-nøytralt samfunn på Svalbard.
– Det vil ha en enorm effekt utad. Vi vil vise verden at det går an. Naturen så langt nord er ekstra sårbar. Klimaendringene merkes først her. Det ville være fantastisk om vi klarte å gå foran og sette en standard for andre, sier Braathen.
Feltlaboratorium
Forskerne på Svalbard startet ikke på bar bakke. På begynnelsen av 1990-tallet svidde forhåpningsfulle selskaper av noen millioner kroner på leteboring etter olje og gass. De fant ikke en dråpe, men skaffet kunnskap om geologien. Store Norske Spitsbergen Kullkompani vet også mye om hvordan fjellet ser ut under overflaten.
I fjor høst gjennomførte Unis to dybdeboringer på nesten 1000 meter utenfor Longyearbyen. De gikk ikke helt som planlagt, boret støtte på forkastninger med løst fjell, og det var ikke teknisk mulig å komme helt ned til ønsket dybde. Men på lageret hos Unis ligger stabler med kjerneprøver.
– Porøs sandstein kan maksimalt absorbere 30 prosent CO 2 før den er helt tett. Vi fant sandstein som kunne ta imot seks-åtte prosent. Det er ikke fantastisk, men det gir oss håp. Lenger ned kan porøsiteten være enda større, sier Alvar Braathen.
De seismiske undersøkelsene skal avklare hvor store reservoarene er. Sammen med boringene dannes det et bilde av hvor store mengder CO 2 som kan lagres. Neste skritt blir å utvikle et feltlaboratorium med testing av CO 2-lagring.
Kritikk vil forstumme?
Braathen mener Svalbard er godt egnet for et pilotprosjekt for CO 2- lagring på land av flere grunner.
– Vi har et lukket energisystem. Kullkraftverket produserer energien vi bruker. Om noen år går kanskje bilene på hydrogen. Transporten hit skjer med båt eller fly, og det CO 2-utslippet kan vi ikke ta hånd om, sier Braathen.
Foreløpig er CO 2-deponiet på Svalbard et prosjekt som ligger noe fram i tid. Teknologien for å håndtere CO 2 fra kullkraftverk må også utvikles. Dagens teknologi kan nok rense et lite kullkraftverk som det i Longyearbyen, men Svalbard-forskerne tenker i langt større baner. Med i prosjektet er også etablering av et helt nytt energiverk med CO 2-rensing, som via sjøkabler skal forsyne både Svea og den russiske bosettingen i Barentsburg med miljøvennlig kraft.
Til tider reises det kritikk mot den norske kullproduksjonen på Svalbard. Kull er ingen miljøvennlig energi. Men Norge må av politiske grunner ha et levedyktig samfunn på øygruppen i nord. Og kull er den ressursen som er tilgjengelig og som gir stabile arbeidsplasser, de siste årene har produksjonen endog gått med saftige overskudd.
Hvis CO 2-deponiet etableres og Svalbard blir et CO 2-nøytralt samfunn, blir polarbyen et utstillingsvindu som stolte norske politikere gjerne viser fram for verden.
