Svalbard: Etter flere år med underskudd og dårlige utsikter for videre kulldrift, satte Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNGS) i 1999 i gang en snuoperasjon som skulle vise seg å være meget vellykket.
Etter en omfattende modernisering og effektivisering av gruvedriften, produserte de 265 ansatte i fjor kull for 1,3 milliarder kroner. Selskapet ble godt hjulpet av en økning i kullprisen på 30 prosent i fjor. Samtidig økte utvinningen av det bedre betalte kvalitetskullet, som metallurgisk industri etterspør.
Men kulldrift i dag er ikke hva de fleste forbinder med gruvedrift. Store maskiner gjør det meste av både oppfaring (klargjøring) og strossedrift (hovedproduksjon). Tunneler for kjøretøy slanger seg mange kilometer innover i fjellet hvor det finnes både spiserom og nødvendig utstyr for å oppholde seg i de 10 timene som hvert skift varer.
Kontrastene er store. Det er svart, mørkt og kaldt under fjellet. Ute er det hvitt og lyst hele natta nå på våren.
Pupper i pausen
På turen innover i gruvegangene ser vi mange staute karer – de fleste under 30 – svarte av kullstøv både i ansiktet og på klærne. På mange timer ennå skal de ikke få se dagslys eller oppleve midnattsola som snart dukker opp over snøkledte fjell utenfor. Kanskje ikke rart det henger bilder av pinups både på pauserom og på riggen ute i gruva?
Kontrastene mellom de svarte kullhaugene i Svea og de hvitkledde fjellene, er malerisk vakre. Men utsiktene for Svea og kullgruvedriften på Svalbard har ikke alltid vært like lyse. Etter mange år med underskudd og statlige overføringer, gikk Stortinget først så sent som i desember 2001 inn for permanent drift i Svea. 150 millioner kroner ble tilført i ny aksjekapital og et eget datterselskap ble etablert for å drifte Svea Nord.
Mye av æren for omleggingen tilfaller administrerende direktør Robert Hermansen. Men de ansatte har også bevist at de kan: På fire år har produksjonen per ansatt økt fra 2834 til 10.960 på knappe fire år. Hva skyldes suksessen?
– Målet var å gjøre Svea Nord til verdens mest effektive gruve. Vi analyserte innsatsfaktorene og påvirkningsmulighetene. Vi fant ut at dollarpris, lasting og transport, skipsstørrelse, og forenkling av produksjonsprosessen var noe vi kunne påvirke, forteller teknisk direktør Harry Higraff som har jobbet i Store Norske siden 1975.
Sikrere enn noengang
Sikring av gruvedriften, effektiv produksjon, det mest moderne utstyret som kan oppdrives, samt gode lønnsbetingelser har gitt resultater. I dag gjøres det meste av både oppfaring og strossedrift maskinelt. Når de inntil 3,4 kilometer lange strossepanelene drives framover, raser fjellet sammen i etterkant av strosseutrustningen. På denne måten lukkes tomrommet og fjellet stabiliseres.
Svea Nord består til sammen av ti strossepaneler i lengder fra 1,6 til 3,4 kilometer. Total panelbredde er 250 meter. Klargjøringen før drift består blant annet av oppsetting av 145 hydrauliske stempler som hver bærer 700 tonn. Stemplene sikrer produksjonsområdet (strossa) mens kullene tas ut og lar fjellet gå i kontrollert ras bak stemplene etterhvert som strossa avanserer. Kullaget er 3-5 meter høyt.
Sikringen av anlegget, som blant annet består i å holde vannet som trenger inn gjennom sprekker i raset ute, er en viktig del av jobben. I juni 2002 sprengte det inntrengte vannet all kapasitet på lenseanlegget. 2000 m 3 /time lakk inn og strossa måtte stoppes i 2 måneder. I dag føres vannet ut gjennom 2 parallelle rør som ble montert i ny tilførseltunnel. Kapasiteten er økt til 20.000 m 3/time.
For alle som jobber i kullgruver, er den store skrekken brann og eksplosjoner. Gutta kan ihvertfall ikke ha klaustrofobi når de jobber 2-3 kilometer innover i fjellet, omkranset av svart kull på alle kanter.
Selv blitslys kan være farlig
For hvert tonn kull som brytes, frigjøres 0,9 m 3 metangass. Metangass er eksplosiv i en blanding på mellom 5 og 15% med luft. – Når det er 0,5% metangass i lufta får vi såkalt "Low alarm" som ved lys og lydsignal gjør operatørene oppmerksomme på at det er metangass i området, forteller verneleder og sivilingeniør Per Nilssen. Ved 1 % metan i lufta slås strømmen av. Ved 1,5% metangass evakueres gruva og det er forbud mot å gjøre noe annet enn ventilasjonsfremmende tiltak.
– Derfor jobber vi også mye med sikkerhet generelt. Alle som jobber her er klar over at metangass som all kull inneholder,er sterkt eksplosiv. Det er veldig viktig å få luftet metangassen ut og transportert den bort. Selv en stakkars blitslampe på et kamera kan utløse eksplosjoner. Derfor fikk denne fotografen betryggende følge av verneleder Nilssen med ekstra utstyr som målte metangasskonsentrasjonen kontinuerlig.
Den nybygde transporttunnelen er også et betydelig sikkerhetstiltak. Gruva er blitt selvdrenerende på grunn av fall på 2,6 grader ned til havnivå, og kullbilene slipper å kjøre over isbreen i all slags vær. Også sikkerheten for strømforsyningen er betraktelig forbedret ved at den flyttes fra den urolige isbreen og inn i fjellet. I tillegg gir tunnelen betydelige miljøgevinster i det sårbare arktiske miljøet. Flukten av kullstøv til nærmiljøet begrenses og forbruket av diesel til kullbilene reduseres betydelig når transportlengden ble kuttet fra 12 til 5 km.
Leter etter ordentlig gull
– Vi har kull nok i Sveaområdet til å drive i 20 år framover, sier Higraff. Innen den tid er han selv pensjonist og kanskje tilbake på fastlandet for å ta seg av barnebarn (det er allerede to av dem) og hobbyer.
– Vi driver med kjerneboringer flere steder rundt Svea for å finne nye drivverdige forekomster av kull. Vi ønsker også å foreta flere boringer rundt Gruve 7 i Longyearbyen. I tillegg leter vi etter ordentlig gull i Svansenområdet på 79 grader nord. Jeg tror det blir gruvedrift i en eller annen form i ennå mange år på Svalbard. Enten man driver på (det riktige uttrykket for "leter etter", ifølge ekspertisen) kull eller gull!
