Gjennom middelalderen og helt frem til begynnelsen av 1900-tallet var det vanlig å bruke en rekke planter for å helbrede dyr og mennesker. Kunnskapen forsvant da skolemedisinen tok over. Selv om medisinplantene ble brukt gjennom flerfoldige århundrer, er mange av dem aldri blitt undersøkt med moderne, vitenskapelige metoder.
Nå har en gjeng forskere gått sammen for å finne ut av dette. De har testet et skjønnsomt utvalg planter for å se om de har den medisinske effekten på de plagene de var ment å kurere.
Det ble full klaff. Noen av plantene har noen helt spesielle, medisinske egenskaper.
Resultatene er så lovende at forskerteamet har fått støtte fra Veksthuset for verdiskaping på UiO. Målet til Veksthuset er å hjelpe forskere med å komme videre med umodne ideer og gi dem de rådene de trenger for å sikre rettighetene til patent. Det kommer godt med den dagen de skal ta kontakt med universitetets innovasjonsselskap Inven2 for å finne ut om resultatene kan kommersialiseres.
Hvis dette lar seg gjøre, kan eldre norsk folkemedisin berede grunnen for nye medisinske industrieventyr i fremtiden.
I dette intervjuet kan du altså lese om svartebokeksperter som har funnet frem gamle trylleformularer fra svartebøker, botanikere som undersøker hvordan de katolske klostrene – som det fantes en del av før reformasjonen – dyrket urter, farmasøyter som med sinnrike metoder trekker ut kjemiske stoffer fra urtene og medisinere som tester ut hvordan immunsystemet vårt, kreftceller og bakterier reagerer på disse stoffene. Forskningsprosjektet kalles «REA: Life» og er finansiert av UiO:Livsvitenskap.
Svartebøker
Professor Ane Ohrvik er kulturhistoriker og universitetets fremste ekspert på folkelige forestillinger, trolldom og svartebøker.
– Svartebøkene er en av de rikeste kildene vi har om datidens medisinske kunnskap. Mye av innholdet i svartebøkene kan oppfattes som heksekunst, men det som står om urter, er bygd på erfaringer. Jeg tror neppe noen hever øyenbrynene over urtebruken, men derimot over hvilke ritualer som måtte gjennomføres for å ta medisinene. Urtene måtte plukkes til helt bestemte tider og behandles på spesielle måter.
Kall det gjerne kjerringråd.
– Svartebøkene er fra en tid før det fantes leger. Og da det etter hvert kom leger, hadde befolkningen ikke spesielt mye tillit til dem. Den medisinske praksisen ble utført av kloke kvinner og menn som hadde et godt rykte for å kunne helbrede. Det morsomme er at vi kan dokumentere at noen av disse plantene har god effekt, sier Ohrvik.
Landets eldste bevarte svartebok er fra overgangen mellom 1400- og 1500-tallet. Brorparten av svartebøkene er fra 1700- og 1800-tallet.
Ikke alle rådene i svartebøkene frister oss moderne mennesker. Ett av dem er å smøre svineekskrementer på sår. Noen ganger ble ekskrementer også brukt som innvortes medisin (som altså betyr at medisinen må tas gjennom munnen og svelges). Huttetu! Men la oss for all del holde oss til planter. Det er det denne saken handler om.
Vendelrot mot blodsot
Én av de mange plantene som blir nevnt i svartebøkene, er vendelrot. Vendelrot ble brukt mot blodsot, som i dag kan sees på som en samlebetegnelse for en rekke «sykelige tilstander». Hvis vendelroten ble plukket på en helt bestemt dag, var den ekstra virksom.
Det var dessuten viktig å lese opp en helt spesiell «formel» mens man inntok vendelrot:
«Jesus og St. Peter gikk St. Hansaften i en dyp dal for å plukke vendelrot. Da sa trollet som i berget stod: Denne rot er til ingenting godt. Da sa Jesus: Jo den er god til å fordrive ulvetann og bjønnram. Den er god for finnskudd, for morsot og blodsot, for bergtroll og trollkvinner, for ni slags ondt som flyver mellom himmel og jord, under måne og sol, i fader, sønn og tre ganger fader vår».
.png){kind=logo}
– I formelen er det Jesus som taler. Da er det Jesus som støtter bruken av vendelrot.
Norsk folketradisjon
Ane Ohrvik har ikke lett etter medisinske anvendelser bare i svartebøkene. Sammen med førsteamanuensis Line Esborg og stipendiat Karoline Heien har hun også samlet inn informasjon om den folkemedisinske praksisen fra andre kilder.
I 1911 stod de to legene Fredrik Georg Gade og Andreas Fredrik Grøn bak en omfattende spørreundersøkelse om norsk folkemedisin. Svarene havnet i den norske folkeminnesamlingen på Blindern. Etter mer enn hundre år har forskere tatt et dypdykk i samlingen.
I undersøkelsen til Gade og Grøn slås det fast at gul mose skulle plukkes fra det tredje stokkverket på den nordre delen av huset. Mosen skulle kokes i melk. Drikken var medisin mot gulsott. Denne behandlingen var fortsatt i bruk på 1800-tallet.
I Spydeberg i Østfold fikk kyr en deig med tysbast, slyngsøtvier og marihånd mot jurbetennelse.
Tysbast ble også brukt som medisin for mennesker. Giftinformasjonen skriver på sine nettsider at tysbast er giftig. De som spiser tysbast, kan få problemer med svelget. Slimhinnene blir svært irritert. Tysbast ble blant annet brukt mot rakitt, også kalt engelsk syke, som var en generell betegnelse for underernæring eller svakelighet.
I kildene står det ikke bare hvilke urter som er brukt. Her nevnes det også om de skal blandes med mjød, melk, vin eller vann.
Unøyaktige mål
Det er ikke akkurat lett å gjenskape de gamle oppskriftene. Det står ingenting om de nøyaktige målene for hver enkelt bestanddel.
En av de andre utfordringene er at kildene vanligvis ikke nevner hvilke sykdommer plantene skulle hjelpe mot. Den gangen hadde man ikke navn på alle vondtene. Bare noen sykdommer, som tannverk, ble spesifikt nevnt.
Alt innvortes måtte fortolkes. Beskrivelsene var ikke spesifikke, så noen ganger har vi måttet tenke oss frem til hvilke sykdommer det kunne være. Men det spennende er at vi har hentet ut informasjon fra de historiske kildene og brukt moderne metoder i laboratoriene for å dokumentere hvorvidt disse plantene hadde den biologiske effekten de var tenkt å ha eller ei, forteller Ane Ohrvik.
Botanisk hage
For å finne plantene trengte forskerne kyndig hjelp av botanikere. Lederen for Botanisk hage, førsteamanuensis Anneleen Kool ved Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo, ble bindeleddet mellom kulturhistorikerne, farmasøytene og medisinerne.
– Det går fortsatt an å finne nye medisiner ved hjelp av gammel kunnskap. Medisinene kan faktisk finnes rett utenfor stuedøren vår, poengterer Anneleen Kool og legger til: – Vi er spesielt opptatt av dette forskningsprosjektet for å øke folks interesse for planter, for at folk skal bli mindre planteblinde, for at de skal se den store variasjonen som finnes og forstå hvor viktig plantene har vært for ikke altfor lenge siden. Det er gøy at vi kan bruke Botanisk hage til dette prosjektet.
Kool er spesielt interessert i å spore opp gamle populasjoner av medisinplanter.
– Slike planter vokser gjerne i gamle hager og ved datidens klostre og sykehus.
Klostrene er spesielt viktige. Det ene er Selja kloster på øya Selja rett sør for Stadtlandet.
Før reformasjonen fantes det 31 klostre i landet. Ikke alle finnes i dag. Selv ikke ruinene. Uheldigvis er noen planert til parkeringsplasser.
Sjekker klosterhager
Den ene stipendiaten hennes, Rebecca Blakeney, er det som kalles arkeobotaniker. Hun jobber i overgangen mellom arkeologi og botanikk og graver etter spor av gamle medisinplanter i latrineområdet ved det gamle klosteret på Hovedøya i Oslo. Hun har også gjennomført utgravninger ved Reins kloster på Rissa nordvest for Trondheim.
Takket være radaranalyser er det allerede blitt funnet en korsstruktur under bakken.
Blakeney mistenkte derfor at det måtte ha vært en klosterhage der. Så begynte hun å grave.
Da fant hun klosterhagen fra middelalderen.
For å sjekke hva som ble dyrket, har botaniker-gjengen analysert frø og pollen fra jordsmonnet. Her brukte de både morfologi og DNA-analyser. Denne metoden er enklere enn man skulle tro. Når forskerne tar DNA-analyser av jordprøver fra utgravningene, kan de sammenligne resultatene med DNA-banken, en svær database med DNA-informasjon fra kjente planter.
– Frem til nå har hun funnet frø fra tretti planter og pollen fra femti planter.
Til sammen har botanikerne kartlagt mer enn 300 planter i klosterhagene.
– Ikke alle disse plantene er medisinplanter.
Import i middelalderen
Rebecca Blakeney leter også rundt klosterruinene for å se om det finnes planter som botanikerne ikke hadde forventet.
Ikke alle plantene fantes naturlig. Munkene jaktet stadig på planter med helbredende effekt. Det var derfor svært vanlig at klostrene importerte dem.
– Mange av plantene brukte munkene mot infeksjoner, sår og mageproblemer. Sjansene er derfor store for at vi kan finne uoppdagete, medisinske muligheter, poengterer Anneleen Kool.
Botanikerne samler ikke bare inn de gamle medisinplantene. De tar også vare på dem og dyrker dem i «korshagen», som er en del av Urtehagen i Botanisk hage. De sørger dessuten for at farmasøytene har nok materiale til å trekke ut ekstrakter.
Fyller vitenskapelig tomrom
Og da er vi omsider kommet til farmasøytene. Den ene av dem er førsteamanuensis Kari Tvete Inngjerdingen på Farmasøytisk institutt. Hun har allerede i mange år forsket på medisinplanter i Mali.
– Vi valgte å se på de urtene som skal kunne behandle mage, tarm og infeksjoner, forteller Tvete Inngjerdingen.
De to stipendiatene Hussain Shakell Butt og Emilie Steinbakk Ulriksen gikk gjennom de historiske kildene og lagde en oversikt over hvilke plager de ulike plantene ble brukt mot, hvilke deler av plantene som ble brukt, hvordan plantene ble preparert og om det var noe spesielt man skulle huske på ved innhøstingen, slik som om plantene skulle plukkes før eller etter St. Hans eller på sør siden eller nordsiden av en elv.
Til sammen fant de 74 interessante planter.
– Mange av disse plantene var kjent fra før.
For 21 av dem fantes det lite data.
– Disse 21 plantene er glemte norske medisinplanter som har vært viktige i norsk tradisjon, men som det ikke er blitt forsket på med moderne, vitenskapelige metoder, forteller Kari Tvete Inngjerdingen.
Ekstraktørmesterne
Farmasøytene lagde ulike ekstrakter fra disse plantene.
– Utfordringen vår var å finne de rette metodene til å isolere de organiske forbindelsene som vi ønsket å se på.
De tok ut ekstrakter fra de delene av plantene som ble benyttet i folkemedisinen. For eksempel brukte de barken fra tysbast og roten fra kvann.
De ulike ekstraktene inneholder svært mange ulike organiske forbindelser. En gruppe kalles for polysakkarider. Dette er spesialet til Kari Tvete Inngjerdingen.
Polysakkarider består av lange kjeder med monosakkarider. De mest kjente monosakkaridene er glukose og fruktose. Eksempler på polysakkarider i planter er stivelse og cellulose.
For å bestemme strukturene i de ulike polysakkaridene må Inngjerdingen ty til kromatografi og spektroskopi. Kromatografi er en metode for å separere kjemiske stoffer mellom to faser. (Og for dem som ikke husker kjemitimene på videregående: Det finnes tre faser: fast form, væske og gass).
Spektroskopi gjør det mulig å studere sammensetningen av atomer i molekyler.
For å skille ut polysakkarider fra plantene koker Inngjerdingen dem i vann. Så tilsetter hun sytti prosent alkohol. Det er smart.
– Polysakkarider er lite løselige i etanol og vil derfor bli felt ut. Det betyr at bunnfallet i løsningen hovedsakelig vil være polysakkarider.
Farmasøyten har også sett på hvordan polysakkarider påvirker bakteriekulturen i tarmen.
– Det er hot for tiden. Ikke alle plantepolysakkarider kan brytes ned i tynntarmen. De havner da i tykktarmen. Der kan bakterier bryte dem ned til mindre biter. Når det skjer, produserer bakteriene visse stoffer. Det er disse stoffene som kan være bra for helsen.
Annet plantestoff
Planter inneholder ikke bare polysakkarider. De inneholder også polyfenoler. Polyfenoler er en samlesekk av ulike plantestoffer som er bygd opp av såkalte benzenringer, ringstrukturer av karbon og hydrogen. Dette er spesialet til Inngjerdingens kollega, professor Helle Wangensteen.
– Polysakkarider er kjent for å kunne stimulere immunceller. Polyfenoler er derimot kjent for å ha motsatt effekt.
Begge effektene kan være nyttige.
Kronisk inflammasjon skyldes et overivrig immunforsvar.
– Polyfenoler kan derfor brukes til å dempe inflammasjon.
– Hvor mange planter trenger dere for å høste noen gram virkestoffer?
– Det er avhengig av hvilken del av planten vi bruker. Fra kvann bruker vi roten. Det trengs ikke mange planter for å få noen gram virkestoffer fra røtter. Men det trengs mange flere planter når vi skal høste blader og blomster. Det er dessuten ikke bærekraftig å samle inn bark og røtter. Hvis vi skal tenke bærekraft, er det best å høste blader og blomster, poengterer Kari Tvete Inngjerdingen.
Tester urtene medisinsk
For å teste ut stoffene samarbeider kulturhistorikerne, botanikerne og farmasøytene med stipendiat Emilie Steinbakk Ulriksen og professor Marit Inngjerdingen på Institutt for klinisk medisin. Marit Inngjerdingen er en av universitetets fremste eksperter på en mindre kjent del av immunforsvaret vårt som kalles for natural killer celles (NK-celler). En grei oversettelse til norsk er drepeceller. For noen år siden ble hun intervjuet av Apollon om hvordan man kan samle opp dødelige missiler fra NK-celler og sende dem inn i svulster og ta knekken på dem. Dette kan bli en fremtidig immunkur mot kreft.
En av de store oppdagelsene til medisinerne var å se den gode effekten av tysbast.
– De kulturhistoriske kildene viser at barken ble brukt i veldig små doser mot magetrøbbel. Tysbast ble også brukt for å ta abort, sier Emilie Steinbakk Ulriksen.
Og i middelalderen ble det sagt at «tysbast og vievann er godt for alt som hende kan».
– Tysbast er en av de eldste plantene som ble brukt i skandinavisk folkemedisin. Planten fremstod som om den hadde veldig god effekt, sier Marit Inngjerdingen.
Da de testet ut et ekstrakt fra tysbast, viste det seg at stoffet hadde en dramatisk god effekt på mikrofloraen i tarmen.
– Ekstraktet økte mengden med gode bakterier. Samtidig reduserte det antallet sykdomsfremkallende bakterier, forteller Ulriksen.
Veien for å påvise dette har vært ganske kronglete. De to forskerne har blandet ekstraktene med avføring fra et menneske. Et litt fint ord for avføring er feses. Her har de hatt et tett samarbeid med feses-forsker Eric de Muinck på Institutt for biovitenskap.
– Vi har testet feses-smoothiene fra flere planter, men det var bare tysbast som ga dette ekstremt gode resultatet. Stoffene er i stjerneklassen, stråler Marit Inngjerdingen.
Dyrker kunstige tarmer
For å teste ut effekten har Marit Inngjerdingen og Emilie Steinbakk Ulriksen laget minitarmer fra mus. For å lage slike minitarmer starter de med den typen stamceller som utvikler seg til å bli tarmceller. De ferdigdyrkete tarmene deres er én millimeter tykke. Alle har en indre og en ytre vegg.
– Da får vi en realistisk idé om hvordan stoffene påvirker celletypene i tarmepitelet (red: flimmerhårene på cellelaget innerst mot tarmkanalen), forteller Ulriksen.
En av plantene kan fungere godt som antibiotika.
– De foreløpige funnene våre tyder på at denne planten kan knekke antibiotikaresistente bakterier.
Noen av de andre plantene knuste kreftceller.
– Her har vi testet plantene på seks ulike kreftceller.
De hadde en voldsomt immunstimulerende effekt.
– De kan booste immunsystemet vårt mot kreft.
– Hvilke planter er dette?
– Det kan vi ennå ikke si, men det er et veldig stygt ugress som vokser i veikanten. Unnskyld, plante! Jeg vet faktisk ikke om en styggere plante, men det er fint at den kan bidra til noe godt her i verden, ler Marit Inngjerdingen.
Pluss til fjellkvann
De to forskerne har også sjekket effekten av kvann.
Kvann er en av de eldste medisinplantene i Norge og er den eneste norske planten som ble eksportert før i tiden.
Kvann ble dyrket i klosterhager og har vært en viktig plante helt tilbake i vikingtiden. Det var forbudt å stjele kvann. Da kunne man bli straffeforfulgt.
I Norge finnes det to typer kvann; fjellkvann og strandkvann.
– Plantene ser ganske like ut. Vi har undersøkt om det er noen immunologisk forskjell på de to artene. Det er det, bekrefter Marit Inngjerdingen.
Fjellkvann kan faktisk ha god effekt på NK-celler.
De to forskerne kan også slå fast at søterot, som bare vokser i Norge og i Alpene, har noe for seg.
– Navnet er ironisk. Søterot er ikke søt, men ekstremt bitter. Søterot har effekt mot inflammasjon, forteller Inngjerdingen.
Industrieventyr
På slutten av sekstitallet oppdaget den sveitsiske legemiddelgiganten Novartis at den mikroskopiske sekkesporesoppen Tolypocladium inflatum på Hardangervidda produserer et stoff som kalles Ciklosporin. Sveitserne tok patent. I dag tjener selskapet ti milliarder årlig på medisinen. Stoffet brukes etter organtransplantasjoner for å unngå at det nye organet blir utstøtt fra kroppen.
– Kan resultatene deres bli like viktige som det store funnet på Hardangervidda for mer enn femti år siden?
– Det hadde vært kult om forskningsprosjektet vårt ble like stort som Ciklosporin. Det er drømmen vår. Tenk om det kan komme ny antibiotika fra en av plantene våre. Det hadde vært stort. Det kan ligge et stort medisinsk potensial i de 21 plantene vi ser på. Kall oss gjerne moderne hekser. Vi har litt backing fra heksene før i tiden, ler Marit Inngjerdingen.
– Og da hjelper det godt å ha med en hekseforsker på laget, legger Ane Ohrvik til.
Artikkelen ble først publisert i Apollon
Havbunnsmyndighet under økende press: – Fristen er for lengst utgått
