Det var kun den ene av dem jeg skulle møte som jeg husket navnet på, antakelig på grunn av at navnet var treffende.
Andreas Ohm var hans navn.
Selv som Statsbygg-ansatt hadde jeg hatt liten befatning med ingeniører. Jeg kjente selvsagt til mytene om ingeniører som gretne, middelaldrende menn i uformelige klær fra Dressmann og liten interesse for kultur- og samfunnsliv.
Men regnet med at det stort sett var en myte og ikke mer.
Men herr Ohm så ut til å passe beskrivelsen. Han tok imot meg uten et smil, og plasserte meg bryskt i en sofa i resepsjonen. Barack Obama hadde akkurat blitt tildelt fredsprisen, og alle snakket om det.
Men ikke her.
Her diskuterte de betong. To eldre herrer i tømmerhoggerskjorter sto ved kaffemaskinen og var høylytt uenige om en ny betongtype.
Jeg klødde meg i hodet. Jeg forsto lite av det de sa, men skjønte at de store spørsmålene var i fokus i dag.
Bak den nærmeste skilleveggene kunne jeg høre en lengre monolog om ulike typer skruer. Iveren i stemmen jeg hørte var så stor at stemmen skalv, den bevret. Da eieren av stemmen kom fram og gikk forbi, så jeg at han var svett av rent engasjement.
– Velkommen, sa en annen røst. Det var ikke Ohm, men en yngre kar i en slik genser som faren min pleide å gå med for ti år siden. Han kikket på brystene mine.
Jeg la også merke til at han hadde brødsmuler i den ene munnviken, og at det ene buksebeinet var brettet opp, men ikke det andre.
Vi skulle snakke om byggingen av det nye mediemuseet, som så ut til å bli dyrere enn planlagt.
Jeg forsøkte meg med litt smalltalk.
– Ja, hva synes dere om dagens tildeling av fredsprisen?
– Fredsprisen? Er den delt ut i dag?
