En mandag i desember 2018 sa det stopp. Jenny Luneng satte seg ned på jobb for å lese og svare på eposter. Det gikk merkelig dårlig.
– Jeg forsto ikke hva som sto der. Det var helt normale e-poster, men jeg skjønte dem ikke. Hvorfor har jeg fått den e-posten? Skal jeg svare, skal jeg sende videre?
På et møte like etterpå eksploderte hun over en liten fillesak. Hun kjeftet på det nye avvikssystemet i Sweco. Da kjente hun at det ikke gikk lenger.
Hun skrev en mail til lederne sine: «Nå tror jeg at jeg kommer til å gå på en smell.»
Og så gikk hun på do og gråt.
Vil fjerne skammen
Akustikeren hadde følt seg som en superkvinne høsten 2018. Hele året hadde hun lange arbeidsuker og mye helgearbeid. Hun jobbet store mengder overtid, og taklet alt. Hjemme hadde hun to små barn.
– Det var veldig travelt hele 2018. Det var mange prosjekter som skulle inn, og det ble veldig mye overtid for å klare å bli ferdig. Jeg fikk følelsen av at uansett hvor fort jeg jobbet, kom det alltid noe nytt, sier Luneng.
– Det er en krevende bransje vi jobber i. Det er spennende og utviklende, men det er viktig å finne en balanse i hverdagen
Kjell Einar Knutsen, regionleder Sweco
Men hun som trivdes så godt på arbeidsplassen, begynte etterhvert å kjenne seg kvalm når hun kjørte inn i garasjen på jobben om morgenen.
Nå håper hun andre kan lære av hennes åpenhet om hvordan det føltes både før og etter at smellen kom.
– Jeg har jo ingenting å skjule. Og så ønsker jeg fjerne noe av skammen med å slite psykisk, jeg er en helt normal person. Jeg er livlig og prater mye. Hvis noen ser at jeg sliter psykisk, så gjør jeg det, sier Jenny Luneng.
Ignorerte tegnene
I ettertid skjønner Jenny Luneng veldig godt at hun ikke hadde det så bra den høsten. Hun sov veldig dårlig, bare i to-tre timer hver natt. Hun hadde hjertebank. Et medlem av storfamilien var alvorlig syk. I tillegg dro hun og trente seks om morgenen fordi hun hadde røket korsbåndet og måtte trene opp kneet opp igjen.
– Jeg var veldig flink til å ignorere tegnene. Jeg tenkte at jeg fikser det, jeg stopper ikke opp, jeg bare tar meg sammen, sier Luneng.
– Jeg følte meg som et supermenneske, uten å se at det var på vei til å skli ut.
Da det sa stopp, trodde hun at hun bare trengte fri et par dager. Lederen hennes sørget imidlertid for at det ikke var noen løse tråder da hun gikk hjem fra jobben den mandagen. Alle oppgavene hennes ble overført til kolleger.
Da hun møtte veggen, var lederne hennes utrolig støttende, understreker hun.
– Etter at jeg først møtte veggen har Sweco og akustikk tatt kjempegodt vare på meg, sier Luneng.
Folk på jobben ringte og fulgte henne opp mens hun var sykmeldt. Mens hun var sykmeldt ble hun spurt om hun ville søke på stillingen som fagsjef.
– Lederne for akustikerne trodde på meg når jeg hadde sluttet å tro på meg selv, sier Luneng.
– Og så har jeg noen av mine beste venner i gruppen. Som er venner, og ikke bare kolleger.
Psykologi-professoren har 8 råd til ledere som skal gjennomføre endringer
Ble fagleder mens hun var sykmeldt
Luneng er imidlertid kritisk til at all overtiden hennes ikke ble fanget opp den høsten. Lederne spurte om det gikk bra og påpekte at hun jobbet lange uker, men hun sa at det gikk fint. «Ja, det er mye, men det roer seg nok snart», var standardsvaret hun ga når lederne spurte.
Luneng mener at lederne ikke skulle tillatt arbeidsmengden, og mener Sweco skulle satt foten ned og sagt at det ikke er greit for noen å jobbe så mange timer som hun gjorde.
Sweco på sin side opplyser at hovedårsaken til at dette ikke ble fanget opp tidligere, er at Sweco samtidig endret økonomisystem, noe som resulterte i manglende arbeidsrapporter i en periode. Lunengs sak er meldt internt som et avvik.
Peter Hagen, kommunikasjonsdirektør i Sweco, presiserer at det ikke har vært snakk om pålagt overtid for Luneng. – Samtidig har arbeidsmengden åpenbart vært for stor, sier han.
– Jeg ønsker først og fremst å rose Jenny Lunengs åpenhet om egne opplevelser rundt det å møte veggen i en arbeidssituasjon, sier Hagen.
Ledere går på kurs
Ifølge SSB er ingeniører på sjetteplass på listen over yrker der overtid er vanlig, bak blant annet elektrikere, transportarbeidere og prosess- og maskinoperatører.
Prosjektjobbing, som mange ingeniører jobber med, fører til arbeidstopper og overtid, med tidsfrister som arbeidsgiver har avtalt med en kunde.
Sommeren 2019 sa 37 prosent av NITO-medlemmene at de hadde jobbet i ferien.
Ifølge Nitos medlemsundersøkelse i 2018 sier 13 prosent av medlemmene deres at de opplever et utydelig skille mellom jobb og fritid, og synes det er problematisk.
Kjell Einar Knutsen, regionleder for bygg i Bergen, er Lunengs overordnede sjef. Han sier at han har lært mye av at Luneng har vært så åpen.
Han forteller at ledere går på kurs og lærer om ikke bare å følge opp det faglige, men også om å følge opp det som handler om trivsel for de ansatte, som arbeidsbelastning og om de ansatte føler at de mestrer oppgavene sine.
– Det er en krevende bransje vi jobber i. Det er spennende og utviklende, men det er viktig å finne en balanse i hverdagen, sier Knutsen.
Han forteller at han kjenner til flere tilfeller av folk som har jobbet for mye, men at det likevel er vanskelig for ledere å se hva som er for mye.
– Vi er forskjellige på hva som er for mye, sier Knutsen. Han viser til at ulik livssituasjon kan være med og bidra til at det en ansatt ønsker, er for mye for en annen.
Alarmen skal gå når arbeidstiden går over arbeidsmiljølovens grenser.
– Men utover det er det en individuell vurdering som er mer komplekst enn å bare se på antall timer overtid, sier Knutsen.
Hvor ble det av biogassen?
90 prosent fakturerbare timer
Luneng har tenkt på om hun hadde møtt veggen i en roligere jobb. Om det var noe med henne, eller om det var arbeidspresset.
– Det vil man jo aldri få vite, men mine personlighetstrekk gjør at jeg tenker at denne smellen nok kunne ha kommet uansett, òg i en annen jobb, sier hun.
Men hun tenker på om smellen kunne ha kommet senere, og kanskje ikke så hardt.
– Jeg som alltid har vært kjempesosial og elsket folk. Jeg blir sliten av alle sosiale aktiviteter. Det er vanskelig å akseptere at jeg har mistet den biten av meg
På jobben følte hun et personlig ansvar for at opp mot 90 prosent av arbeidstiden hennes skulle være såkalt «fakturerbare» timer. Det stresset henne, til tross for at markedsarbeid, møter og annen intern virksomhet ofte var grunnen til at andelen var lavere. For å få andelen opp, jobbet hun mer på prosjektene sine.
Da fikk hun dårlig samvittighet for barna sine.
Hun hadde en del ferie til gode på slutten av året som måtte tas ut. Hun prøvde å løse dette med å ha fri fredager en periode, men dette førte i stedet til at hun måtte jobbe i helgene for å få tatt igjen det som ikke ble gjort i løpet av uken.
Trodde det holdt med noen dager hjemme
Luneng gikk til legen dagen etter det sa stopp. Hun fikk en sykmelding ut desember. Egentlig trodde hun at det holdt med noen dager hjemme. Men ikke før i mai 2019 var hun tilbake i 20 prosent stilling.
– Da jeg fikk fri, da var det jeg kollapset, sier Luneng.
Da kom angsten. Den hadde hun egentlig ikke kjent på før. Og så kom utmattelsen. Hun som var så god til å ta seg sammen, klarte ikke å komme seg opp av senga.
– Det var helt tomt. Det var ikke noe å ta seg sammen fra.
Etter å ha vært en tur ute med minstemann, måtte hun legge seg ned og sove en time på baderomsgulvet før hun klarte å gå opp trappa til stua. Under et nytt besøk hos legen, spurte legen om hun hadde begynt å bli deprimert. Så da fikk hun to diagnoser: Angst og depresjon.
– Det er så skamfullt å ikke takle livet. De diagnosene var helt forferdelige først. Jeg klarte ikke å si det og akseptere det, sier Luneng.
Nattogene er allerede innstilt: Etter ny ulykke er det nå null passasjertog på Nordlandsbanen
– Jeg har lyst til å ta en for laget
Men hun mente at det burde være like naturlig å snakke om psykisk som om fysisk sykdom. Derfor øvde hun seg på å si at hun hadde angst og depresjon. Hun tok sats for å klare å si det. Hun bestemte seg for at det var viktig at folk visste at hun ikke bare var litt sliten.
– Jeg har lyst til å ta en for laget. Jeg er veldig åpen om mye, så jeg kan være åpen om dette også. Jeg kan si det.
Hun gikk til psykolog og lærte å bry seg litt mindre om ting. Et kurs i mindfulness hjalp også. I mai var hun på jobb igjen i 20 prosent stilling, som fagleder. Og hun hadde fått cellekontor.
Den nye fagsjefstillingen ga henne muligheten til å ha større grad av kontroll over egen arbeidsmengde. Men det var tøft å være tilbake.
– I begynnelsen var det egentlig nok å komme inn på kontoret og sitte der et par timer, sier hun.
– Det var så mye angst. Jeg klarer ikke å sitte i landskap mer, det blir så mye støy, forstyrrelser og press, sier Luneng.
Blir fortsatt sliten
Nå er arbeidsmengde og arbeidspress noe hun snakker med lederen sin om en gang i måneden. Alle Sweco-medarbeidere har en sånn samtale, hvor det er mulig å ta opp hvis arbeidsmengden er for stort. Leder har tilsvarende oppfølging fra sin leder igjen oppover i alle ledd. Slik kan innspill fra de månedlige møtene tas videre med helt til topps i Sweco-konsernet.
Luneng blir fortsatt veldig sliten. Da må hun lukke døra til kontoret, og bare snakke med de det er helt nødvendig å snakke med. Det sosiale må vike.
– Jeg som alltid har vært kjempesosial og elsket folk. Jeg blir sliten av alle sosiale aktiviteter. Det er vanskelig å akseptere at jeg har mistet den biten av meg, sier Luneng.
Nær 100 millimeter regn utenfor Bergen: NVE venter flomtopp i natt
Har senket lista
Nå skal hun opp fra 70 til 80 prosent stilling. Målet er 100 prosent igjen. Men ikke mer. Hun tror hun har fått en ekstra sårbarhet for stress som hun må passe på.
Nå gleder hun seg over helt andre ting enn før, og leker ikke superkvinne.
Hun har ikke tenkt å si ja til å sitte i FAU eller være klassekontakt, eller melde seg frivillig til å bake kake. Hvis hun blir bedt om å bake, kjøper hun en pakke kjeks. Ganske nye toner fra en perfeksjonist.
– Dette har snudd opp ned på livet mitt. Men jeg har det egentlig bedre nå enn jeg hadde før smellen i fjor, sier hun.
- Meld deg på nyhetsbrevet til Karriere360.no, og få nyheter om utdanning, jobb og ledelse for teknologer.
Det nye ubåtverkstedet på Haakonsvern bygges for fredstid
