Det begynner å bli noen måneder siden jeg hadde McIntosh MX-121 og MC-8207 inne til test. Det var et system som åpnet øynene mine for McIntosh og deres lydfilosofi.
Stikkordene for min del var spilleglede og engasjement. Musikken ble mer levende og filmopplevelsene var strålende. Dette til tross for at dette var den ”minste” hjemmekinoprosessoren til McIntosh, og at forsterkeren ”bare” var på 7 x 200 watt.
.png)
Det er tross alt sifre man kan se på en hjemmekinoreceiver. Vel, alle vet at det er forskjell på virkelige watt og de som serveres med medvind og løfte om kjøttkaker til middag.
Uansett ble det plantet en spire. Hvorfor stoppe med den minste prosessoren og den minste forsterkeren? Hvor gøy kan man ikke få det om man kan få lov til å leke med de store lekene? Som sagt så gjort.
En telefon til importøren Erling Neby var det som skulle til for å få satt opp en avtale om å få prøve en pakke som burde sende sjokkbølger i retning den seismiske målestasjonen på Kjeller.
Americanus Brutalis
I sentrum av begivenhetene har vi hentet inn den flunkende nye prosessoren MX-151. Dette er den største AV-prosessoren fra McIntosh, og er arvtakeren til MX-150.
Og hva er vel en hjemmekinoprosessor uten forsterkere? Vel, denne gangen har MC8207 fått selskap. Til å drive frontrekken har vi hentet inn 3 monoblokker, nærmere bestemt MC-601. De leverer 600 watt hver, og bør kunne gi frontrekken mer enn brukbar ryggdekning.
Til å drive surroundkanalene bruker vi en MC-452. Dette er en tokanals forsterker som gir 450 watt per kanal. Den eneste jobben MC8207 får er å drifte surround-bakkanalene.
Galskap? Ja, men man trenger litt galskap i hverdagen. En kilde må man også ha, så hva passer bedre enn MVP-891?
I tillegg bruker jeg selvsagt mitt eget høyttaleroppsett, som når jeg tenker på det også er hel-amerikansk, i form av JBL, Klipsch og Velodyne.
TEST: Test av tre rimelige hjemmekinoreceivere
Den smale sti
Å gå for en receiver innebærer som alle vet at man har en enhet som inneholder både forforsterker og alle effekttrinnene. Det er enkelt og det tar lite plass.
Med dette settet fra McIntosh fylte jeg omtrent opp hele kassebilen. Mye takket være en meget sjenerøs innpakking fra McIntosh sin side. De satser åpenbart på at produktene skal komme frem uten en skramme.
Vel ute av eskene er det på tide å finne frem det fårete fliret. Fy f… for en stabel! Plassert oppå hverandre var den like høy som en voksen mann.
Vel, om man plasserer utstyr i et rackskap er det sikkert fint, men jeg skulle ha dem inn i min vanlige kino. Dermed ble de plassert fire i bredden under lerretet.
Etter kabling og strømtilkobling var det med en stor grad av forventning at jeg tente opp den ene forsterkeren etter den andre. For et syn! Turkise VU-metere så langt øyet kunne se.
Tenk at disse enhetene i bunn og grunn gjør det samme som en hjemmekinoreceiver. Ifølge tråder på diverse forumer låter visstnok alle forsterkere likt, så da bør denne øvelsen være totalt bortkastet.
Heldigvis har sjelden slike forumtroll rett, selv om det kan være god underholdning i slike tråder.
Hjemme hos Arve Hunsbedt: – En av fedrelandets mest gjennomførte hjemmekinoer
Kontrollsentralen
Hjertet i hele dette systemet er selvsagt MX-151. MX-151 er for å si det enkelt en multikanal forforsterker eller surroundprosessor.
Det å kalle den for en surroundprosessor blir nesten litt feil, fordi den jo også er en forforsterker for alle mulige stereokilder. Musikk ligger McIntoshs hjerte nærmest, så MX-151 har like stort fokus på dette som på film.
På utsiden er det lite som skiller den fra den langt rimeligere MX-121, men man skal som kjent ikke skue hunden på hårene. MX-121 virker på oss å være en modell som frir mer til massene, med Airplay, Audyssey og andre finesser som man kjenner fra andre receivere og prosessorer.
MX-151 er i så måte en mer kompromissløs enhet. Her er hovedpoenget best mulig lyd, uansett kilde og format. Det brukes ingen energi på ting som høyde- eller breddekanaler, eller andre ting som mange ser på som gimmick.
Dette kjenner vi igjen fra andre high-end fabrikanter som for eksempel Meridian. Begge har sikkert innsett at det for risikabelt å prøve å holde seg i kapp med de mer kommersielle aktørene, som hvert år må finne på noe nytt for å selge nye produkter.
McIntosh (og Meridian for den saks skyld) holder seg til de etablerte formatene, som vil si lyd i 7.1. Noen ganger er det enkle ofte det beste.
XLR-kontakter
På MX-151 er forholdene lagt til rette med skikkelige XLR-kontakter ut til alle kanaler. Det er også 2 XLR-innganger for analoge kilder. På bildet av baksiden kan man også se at det er to ekstra XLR-utganger.
Poenget med disse er at man kan bi-ampe frontene og sette delingen i prosessoren. HDMI er selvsagt på plass, dog i et litt mer beskjedent antall enn det man kan se på de mest ivrige av receiverprodusentene.
MX-151 er forspent med 5 innganger og en utgang, noe som er lite, men for de aller fleste et tilstrekkelig antall. I tillegg er den utstyrt med flere digitale og analoge innganger, blant annet en dedikert inngang for platespiller.
Alt er lagt til rette for at man kan koble til det man har av utstyr.
TEST: Klipsch og Onkyo: Nesten uslåelig hjemmekinopakke
Ingen prosessering
Det man ikke får er videoprosessering. Det man putter inn er det som kommer ut, for å si det enkelt. Det er en tilnærming som vi godt kan forstå, og det er rimelig vanlig på produkter som dette.
Kilden man kobler til et oppsett som dette har uansett prosessering, og det samme har projektoren eller flatskjermen. Det er derfor litt bortkastet å svi av en betydelig del av totalbudsjettet på finesser man strengt tatt ikke behøver.
Da er det bedre å satse alt på det som er hovedpoenget med produktet. Best mulig lyd!
Om noen skulle lure på forskjellen mellom MX-151 og forgjengeren MX-150, er det kun snakk om en ting - støtte for 3D.
MX-150 kan oppgraderes med dette, noe vi ser på som en fordel med de litt dyre prosessorene. I dette tilfellet er det snakk om en software-oppgradering. Andre produsenter kan også hardware-oppgraderes.
Krefter, masse krefter
Da vi besøkte Bjørn Erik Forberg, fikk vi en brutal og effektiv demonstrasjon på hvorfor det er en god ide å ha tilstrekkelig med effekt tilgjengelig.
Det skjer noe med måten ting presenteres på når man har et system som jobber med hvilepuls selv om lydtrykket er formidabelt. Vi kjenner litt til dette fra før når det kommer til subwoofere. Der blir det veldig tydelig når man har reserver.
En stor subwoofer, som DD18 fra Velodyne og også andre store subber som JL Audio og Ken Kreisel Quadstacken vi har stående på jobben, presenterer bass på en helt annen måte enn en subwoofer som må presses til å yte.
Når man har forsterkere med et gigantisk dynamisk overskudd, kan man spille høyere uten engang å komme i nærheten av punktet hvor den må presse ut mer enn den egentlig er skapt å levere.
Dette skjer selvsagt betydelig fortere på en receiver enn det gjør med dedikerte forsterkere som disse. Nå savnet vi heller ikke mye effekt da vi brukte MC-8207 alene, men at det er forskjeller på den og disse gedigne monoblokkene er det liten tvil om.
TEST: Lydplanker: Med disse får du bedre lyd fra TV-en
Kabelsalat
En åpenbar bakdel med en løsning som denne er mengden kabler man trenger for å få lyd i alle kanaler.
Man trenger for eksempel 7 XLR-kabler fra prosessoren til forsterkerne, en til subwooferen, et par til fra spilleren til prosessoren og HDMI fra kildene. I tillegg må man selvsagt ha en HDMI-kabel til projektoren.
Vi som har gjort dette noen ganger, gjør dette omtrent i blinde, men for andre kan dette være noe man til og med bør få hjelp til.
Med utstyr i denne prisklassen bør det vel også høre med til forhandlerens jobb å sette opp utstyret hjemme.
Room Perfect
Romkorreksjon er en øvelse uten et bestemt svar. Alle har sin versjon som de mener er den beste. Felles for mange av romkorreksjonssystemene er at de prøver å få høyttalerne til å låte så tett på produsentens referanse som mulig.
Problemet med denne tilnærmingen er at høyttalerens egen lydsignatur kan bli degradert i forsøket. Derfor velger vi som regel alltid å la systemene prøve å få senter og bakkanalene å få en lyd som ligner mest mulig på fronthøyttalernes lydsignatur.
«Room Perfect» og Lyngdorf, som er mannen bak systemet, jobber ikke mot en flat frekvenskurve. Flatt er jo nettopp det – altså flatt, og kan faktisk bli litt kjedelig.
Systemet prøver heller å finne ut hva rommets påvirkning er på høyttalernes respons, og prøver deretter å eliminere så mye av rommets innvirkning som mulig, uten å ta fra høytaleren dens egensignatur.
Systemet skiller derfor mellom romposisjoner og lytteposisjoner. Man kan kalibrere for flere sitteposisjoner, mens romposisjonene brukes for at systemet skal finne ut mest mulig av det som foregår i rommet.
Det er ingen eksakte antall målinger med dette systemet. Man flytter mikrofonen rundt i rommet til systemet kommer over 90% rominformasjon. Man må gjerne fortsette slik til man får et så høyt tall som mulig – noe som er en tidkrevende prosess. I tillegg er ikke dette et auto-oppsett.
Man må manuelt velge størrelse på høyttalerne, sette avstand og volum før man går i gang med «Room Perfect».
MX-151 er en enhet som har nærmest ubegrensede muligheter når det kommer til oppsett, noe som nok kan virke komplekst for mange, men det gir muligheter man ikke ser mange andre steder. I så måte ser vi klare likhetstrekk med Meridian 861v6.
TEST: 8 solide trådløse høyttalere
Opplevelser for minneboken
Det hviler alltid en forventning i luften når vi kobler opp nytt utstyr, uansett prisklasse og merke. Ofte har vi hørt produkter fra samme produsent tidligere, og har på den måten dannet oss mer eller mindre voldsomme forventninger i den ene eller andre retningen.
I dette tilfellet er det ikke så lenge siden vi hadde MX-121 inne. Vi vet derfor litt om hva McIntosh er i stand til å gi oss av heidundrende lydopplevelser fra før.
Stillheten i systemet er det første jeg legger merke til når jeg slår det på. Man merker på mange måter ikke hva fravær av støy gjør med lyden før man har ”hørt” det.
Stillhet er essensielt for å gi kontrast i lydopplevelsen. Vi har vært inne på dette tidligere, men viktigheten av dette kan ikke gjentas ofte nok. Det å få ned grunnstøyen i rommet og i utstyret, er en sterk bidragsyter for fremtidige opplevelser.
En dynamisk film vi virkelig kan anbefale er Bourne Legacy. Lyden på denne filmen overrasket oss stort. Den er veldig på den dynamiske siden, men det krever utstyr som dette for å oppleve hvor mye dynamikk og moro som ligger på filmens lydspor.
Et eksempel er raketten fra dronen som kommer susende og treffer hytta ute i skogen ca 30 minutter ut i filmen. BAM! Nålene på VU-meterne på MC-601 smeller opp mot 600 watt, og man skvetter som man aldri har gjort før!
Volumet på MX-151 står på 50%, men det er likevel et dynamisk overskudd som bare må oppleves. Selv musikken i filmen blir mer intens når mikrodynamikken er så til de grader på plass som det er i dette systemet.
Hadde det ikke vært for den respekten jeg har for resten av familien, hadde jeg blitt i kinoen resten av ferien, kun avbrutt av litt mat og drikke!
Heldigvis har jeg hjemmekontor flere dager i uken. Da er huset tomt, og det er bare meg og fjernkontrollen som regjerer. Da kan jeg herje som jeg vil!
Inglorious Basterds
Lynraske transienter som skudd fra håndvåpen, men også de dynamiske elementene i musikken i filmen, formidles med et tempo og en energi som jeg knapt nok har hørt tidligere.
Selv om jeg vet at rommet mitt ikke er ideelt akustisk sett har «Room Perfect» ryddet opp en hel del. Det er noe med størrelsen på lydbildet, og rommene det skaper som imponerer stort.
Jeg har byttet til Star Trek, og når kapteinen fra Enterprise har gått over i angripernes romskip, rundt 6 minutter ute i filmen, er følelsen av rommets dimensjoner virkelig gedigent, akkurat slik det ser ut når filmen er brettet ut på det store lerretet.
Som med et godt musikkoppsett begynner jeg å dykke ned i samlingen for å hente frem godbiter. Jeg får med ett lyst til å se Inglourious Basterds. Det er en film man kan se mange ganger, og med nytt utstyr på plass, må den frem enda en gang.
Lydkvaliteten er ikke alltid like god, men det er mye dynamikk på lydsporet. Hør for eksempel skytescenen etter 20 minutter, som blir servert lytteren sammen med monumental musikk.
Dette skal være øredøvende, noe det også er her, men det er i tillegg uten pustebesvær eller artefakter fordi effekttrinnene fortsatt holder seg godt innenfor sitt arbeidsområde. Viktigheten av overskudd, igjen – altså!
Overskudd er viktig og gjelder både forsterkere, subwoofere og høyttalere, og det blir demonstrert på en helt overlegen måte med oppsettet til McIntosh. Trenger jeg egentlig en ny bil, egentlig? En oppgradering av utstyret frister faktisk mer enn en komfortabel reise til jobben.
For moro skyld måtte jeg også ta et gjensyn med filmen 2012, bare fordi vi overlevde året uten av dommedagsprofetene fikk rett – igjen.
Dommedagsfilmer er dog god underholdning, spesielt med en lydkvalitet som på denne. Man får nesten følelsen at kinoen skal eksploderer når det tar av som verst på lerretet.
TEST: LG 84LM960: Rå 84-tommer med ultra-HD
Musikalske røtter
De som tenker på et oppsett som dette, eller deler av det, har også en forkjærlighet for musikk. Det er det McIntosh har levd for i alle disse årene.
Det er og blir et entusiastprodukt, og godt er det. For de som er så heldige å få oppleve lyd presentert på dette nivået, er dømt til en evig nedtur når de skal vende tilbake til sitt eget utstyr.
Det blir litt som å kjøre rundt i en Passat for så å få prøvekjøre en Porsche Cayenne et par uker, før man må returnere til den trygge, men akk så kjedelige Passaten. Vel, vi får forsøke å leve i nuet!
Det er ikke vanskelig å kjenne igjen egenskapene fra filmopplevelsene med musikk på anlegget. Lydbildet manifesterer seg på den bekmørke bakgrunnen med et fabelaktig attakk, og med stålkontroll på høyttalerelementenes bevegelser.
Samtidig er det noe organisk over musikkformidlingen som får frem lysten til å spille flere enda flere skiver, og så enda noen. Selv på lav til middels lydstyrke har man en dynamikk som er helt avhengighetsskapende.
Man enser faktisk ikke at det er høyttalere til stede. I stedet er man fokusert på de som står og spiller tre meter foran deg. Man ser dem klart og tydelig for seg når man hører anslagene på gitarstrenger, stemmer som treffer mikrofonen, eller trommeslagerens lek med sine sin slagverk og perkusjonsinstrumenter.
Konklusjon
I de siste ukene har jeg følt meg som verdens heldigste mann. Det å få muligheten til å ha et system med dette kaliberet hjemme er få forunt.
Oppsettet er dønn ærlig samtidig som det får høyttalerne dine til å blomstre, og til å hente frem hele sin kapasitet og potensial.
Kinoopplevelsene er så dynamiske og virkelighetsnære som jeg knapt har hørt dem tidligere, selv om vi har besøkt noen fabelaktige hjemmekinoer de siste årene, og gleden over å lytte til musikk er til å få tårer i øynene av.
En brøkdel av dette systemets egenskaper og dynamikk hadde frembrakt stående ovasjoner!
Denne saken er levert av lyd-, bilde- og hjemmekinomagasinet Watt.
Les også:
TEST: Oppo BDP-103: Blurayspilleren andre må strekke seg etter
TEST: KEF X300A: Seriøs lyd til datamaskinen
TEST: Sony VPL-HW50: En projektor helt i toppklasse
