Det føltes som en velkjent vise da Trygve Slagsvold Vedum 9. august la frem årets perspektivmelding. Vi blir eldre, lever lenger og må omstille.
Foruten det kjente dilemmaet om at vi blir langt flere pleietrengende enn vi kan ivareta, kunne finansministeren også orientere om behov for omstilling av økonomien i en grønnere retning: «Økte spenninger i verden, klima- og naturendringer og avtagende petroleumsaktivitet fører til endringer og forsterker behovet for å bruke ressursene godt og riktig».
Lite info om kriseplan
Men selv om anslaget stemmer, følges det ikke opp med tiltak og strategier for hvordan denne omstillingen faktisk skal skje. Ifølge World Economic Forum Global Risk Report vil det neste tiåret være preget av et svært skjerpet verdensbilde der klima- og naturrelaterte risikofaktorer dominerer i alvorlighetsgrad og sannsynlighet.
Faren for global destabilisering er større enn noen gang, noe som fordrer handling og kraftfulle virkemidler som kan styrke internasjonalt samarbeid, demokrati og motstandsdyktighet. Med tanke på at perspektivmeldingen er et av de viktigste økonomiske styringsverktøyene i norsk politikk etter statsbudsjettet, er det bekymringsverdig at den inneholder så lite informasjon om kriseplanen som skal trygge oss gjennom mer turbulente tider de neste ti år.
Hvordan henger den langsiktige klimapolitikken og norsk økonomi sammen med verdens samlede kriseforståelse?
Klimautvalget 2050 hadde som mandat å utrede hvilke veivalg Norge står overfor for å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Gjennom et omfattende, tverrfaglig arbeid kom det regjeringsoppnevnte utvalget med en rekke anbefalinger om hvilke analyser og vurderinger som hører hjemme i en perspektivmelding. Hovedslutningen var at planer og beslutningssystemer måtte ta utgangspunkt i at Norge skal være et lavutslippsamfunn i 2050, noe som ble underbygget av et tydelig kunnskapsgrunnlag. Men i perspektivmeldingen er det få hele tanker eller klare tråder mellom den langsiktige klimapolitikken og hastigheten for omstilling i norsk økonomi.
Vi må ikke langt for å finne noen som evner helhetstenkningen. Den danske regjeringen tok i fjor initiativet til Nekst – Den Nationale Energikrisestab, som skal få fart på den grønne omstillingen i Danmark og representerer en helt ny arbeidsmetode hvor relevante aktører inviteres inn i løsningsrommet og samarbeider om å sikre hurtig handling.
Dette er spennende både på grunn av fokuset på tempo og akutte grønne utfordringer, men også gjennom tilnærmingen hvor representanter fra energisektoren, kommuner og virksomheter inviteres til intensive innovasjonssprinter for å identifisere løsninger innenfor tre arbeidsspor. Dette vitner om handlekraft og nødvendig nytenkning i møte med en fremtid som utvilsomt vil se svært annerledes ut.
Innsikt gir utsikt
Perspektiv handler om synsvinkel så vel som visjon. Ordet kommet fra det latinske perspicere, som betyr å «se igjennom, se tydelig». Selvinnsikt på hvor vi faktisk står i egen omstilling, virker imidlertid ikke å være i fokus når man studerer meldingens premisser: «Analysene i denne meldingen bygger på en forutsetning om at verden lykkes med å begrense oppvarmingen i tråd med temperaturmålet i Parisavtalen». Om det ligger som premiss, er det jo kjedelig at Norge med dagens regjering ikke legger opp til å nå egne klimamål som del av forpliktelsen etter Paris.
Riksrevisjonen offentliggjorde i juni en vurdering av myndighetens styring for å nå vedtatte klimamål. Konklusjonen var slående om mangelen på samordning og fremdrift: «Det er kritikkverdig at de ansvarlige departementene ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer. Det er ikke tilfredsstillende at det i utslippsfremskrivningene i den årlige rapporteringen er lite synliggjort hvor stor usikkerheten er. Lite informasjon om usikkerhet svekker beslutningsgrunnlaget når Stortinget og regjeringen vurderer behovet for endringer i virkemiddelbruken.»
Også regjeringens innsats for tilpasningsdyktighet har blitt kritisert av riksrevisjonen, som anså at statens kartlegginger ikke var tilstrekkelige for å møte et klima i endring, som i ytterste konsekvens handler om innbyggernes sikkerhet.
Ulike prognoser
Et annet tankekors er at meldingen bygger sine anslag for utvikling i fremtidig petroleumsproduksjon på Sokkeldirektoratets anslag for den gjenværende ressursbasen på norsk sokkel. Disse tallene viser andre prognoser enn både IEA og Rystad Energy, og det har i det hele tatt vært mye kritikk rundt direktoratets mandat som pådriver for fortsatt leting og utvinning.
I kombinasjon med de uforholdsmessig høye anslagene legger meldingen også frem at «Regjeringen vil legge til rette for fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel, med stabile rammevilkår for petroleumsaktiviteten». Til sammenlikning har de danske, colombianske og britiske regjeringene besluttet sluttdato for leting eller bruk av fossile brennstoffer, hvilket følgelig utløser kapasitet til å omstille sin økonomi deretter. På tross av at meldingen nevner:
- at det er stor fare for “stranded assets” i norsk økonomi
- at produksjonsutstyr ikke vil kunne utnyttes i samsvar med sin levetid
- at omstilling av arbeidsplasser fra petroleum ikke vil skape utfordringer i form av langvarig økt ledighet fordi arbeidskraften er etterspurt andre steder
… kommer det altså ingen tydelig plan for hvordan velferdsstaten skal få til økonomisk vekst som ikke «forringer naturmiljøet, klimaet eller livsgrunnlaget på en måte som ikke er bærekraftig».
Perspektiv i pluskvamperfektum
Perspektivmeldingen hadde vært en gylden mulighet til å rette opp skjevgangen mellom liv og lære i norsk klima- og miljøpolitikks relasjon til verdens kriser. Meldingen kunne gi nordmenn troen på at regjeringen har en plan – at det er en kaptein på skuta – når vi nå skal ut i hardt vær.
Behovet for å utvikle et detaljert veikart for omstilling – med klare milepæler for å sikre synergier mellom og integrering av de ulike delene av energisystemet, arbeidsstokken og andre elementer i overgangen – er livsviktig for å muliggjøre tilstrekkelig tid og ressurser. Sosial aksept kan oppnås ved å utvikle bransjespesifikke og regionale kompensasjonstiltak og systematisk støtte til omskolering og opplæring av arbeidsstyrken. Tiltakspakker og gode finansielle virkemidler kan utvikles i arbeidsgrupper med eksperter og industriaktører a la sprintene i Danmark.
Men veien må nødvendigvis starte et sted – og helst med et perspektiv eller en visjon som setter retning for hvordan vi skal ta oss gjennom tåka.
Det er oppmuntrende at Solberg er positiv til kjernekraft
