– Hovedsakelig er det NMR-utstyr som kan bli påvirket av magnetfelt fra trikken, sier Per Morten Sandset, viserektor med ansvar for forskning og innovasjon.
Universitetet i Oslo (UiO) regner med å plassere åtte NMR-instrumenter i bygget, eventuelt et stort instrument som bruker 900 MHz. NMR står for nuclear magnetic resonance, kjernemagnetisk resonans på norsk.
En rapport fra Statsbygg sier at NMR-instrumentene må ha avstand til større bevegelige metallgjenstander. I tillegg til de 150 meterne til trikken betyr det 12 meter fra heissjakter og p-plasser for bil.
Det er NMR-utstyret som kan bli påvirket om avstanden er for kort, ikke trikker eller t-banevogner. Det legger føringer på hvordan bygget utformes. Alt slikt utstyr må plasseres på nordsiden.
Statsbygg står også overfor andre utfordringer med forskningsbygget. Utviklingen av laboratorieutstyr går så raskt at universitetets ledelse ønsker å vente så lenge som mulig før de bestiller utstyr. Levetiden for slikt er gjerne ikke mer enn fem år, dermed står utbygger overfor en situasjon der de skal planlegge og bygge for det mest avanserte utstyret, uten å ha detaljer om hvilke krav bygget må fylle for å fungere som det skal.
– Det kan være snakk om at vi ikke vet om forskningsinstrumenter krever en eller to etasjer, det er uklart hvilke krav som stilles til sikring mot vibrasjoner og rystelser, sier prosjektdirektør Alexander Strand.
Nye arbeidsformer
Livsvitenskapsbygget blir mer krevende enn et ordinært kontor- eller undervisningsbygg. Likevel har Statsbygg valgt Livsvitenskapsbygget til å forsøke nye samarbeidsformer.
– Vi ønsker produksjonskompetanse inn tidlig i prosjektet, er byggherredirektør Synnøve Lyssand Sandbergs begrunnelse for endringen.
Normalt ville et bygg som dette ført til kontrakter med 20-25 forskjellige entreprenører, eksklusive underentreprenører. Her blir det kun syv. Sandberg sier erfaringer fra Campus Ås på NMBU og nytt Nasjonalmuseum har bidratt til at de nå velger ny strategi.
De syv likestilte entreprenørene skal sitte sammen med rådgiverne og Statsbygg under detaljprosjekteringen.
Modellen som er valgt skal hovedsakelig gi to forbedringer. Med entreprenørene med tidlig, venter Statsbygg at det blir lettere å velge de gode løsningene. Det andre punktet er at bygget skal fungere når det er ferdig, ikke først noen måneder etter overtakelse.
– Universitetet har allerede ansatt driftsansvarlig, etter påtrykk fra oss. Vedkommende vil være med under detaljprosjekteringen og skal sitte sammen med Statsbygg, entreprenører og de prosjekterende på felles prosjektkontor, sier Strand.
Entreprenørene får forelagt forprosjektet med kostnadsrammer. De må vurdere hvilken fortjeneste de ønsker og gi en pris – i konkurranse.
– Om entreprenøren ønsker en fortjeneste på 100 millioner for et prosjekt til en milliard, og kostnadene ender på 800 millioner, får fortsatt entreprenøren sine avtalte 100 millioner. Skulle kostnadene øke må entreprenøren ta sin del av dette gjennom redusert betaling, sier Sandberg.
Både Strand og Sandberg tror dette vil fungere best for store, komplekse prosjekter og at Statsbygg vil benytte denne modellen også på andre prosjekter, mens de mindre og enklere nok vil bruke dagens kontrakts- og samarbeidsformer.
Entreprenørene må bli bedre
Selv om Statsbygg venter gevinst, ser de enkelte utfordringer.
– Entreprenørene må bli bedre på prosjektledelse. De har en utfordring, spesielt med de tekniske entreprenørene. Der er de ikke gode nok, og enkelte vegrer seg litt, sier Sandberg.
Som om ikke selve bygget er komplisert nok, byr grunnforholdene på utfordringer. Det er mye kvikkleire, og ingen ønsker at Ring 3 og Rikshospitalet skal komme seilende inn i byggegropen. Det er gjort omfattende grunnundersøkelser på tomten.
– Vi skal stabilisere byggegropen med kalksementering, videre planlegger vi kontinuerlig og nøye oppfølging i byggefasen. Vi får ikke Rikshospitalet i byggegropen, forsikrer Per Roger Johansen, prosjektsjef produksjon.
Konstruksjonen skal prosjekteres etter DCM, duktilistetsklasse middels, for å sikre riktig dimensjonering for seismisk påkjenning. Byggets avstivningssystem prosjekteres for å kunne oppføre seg duktilt for å kunne dempe og motstå seismiske laster via plastifisering av deler av systemet. Det er to fordeler ved DCM: Konstruksjonen blir faktisk jordskjelvsikker, og seismiske treghetslaster i store deler av konstruksjonen blir redusert. Dette vil gi besparelse i material- og byggekostnader.
Dersom konstruksjonen blir prosjektert i DCL, en lavere klasse, betyr det ingen duktil oppførsel, og alle dimensjoner på bæresystemet må økes i henhold til indusert seismisk påkjenning. Bevegelser vil kunne vandre gjennom løsmasser, og initiere treghetskrefter i en konstruksjon. Dersom duktilitetsklasse middels legges til grunn kan den seismiske belastingen reduseres, men dette forutsetter blant annet at en duktil deformasjonsmekanisme for bærekonstruksjonen er implementert i konstruksjonene.
Denne saken stod først på trykk i papirutgaven av Teknisk Ukeblad fra 25. september (08/18).
