Ingen norske og få utenlandske talegjenkjenningsprodukter kan matche det amerikanske talegjenkjenningsprogrammet Dragon naturally speaking (DNS).
Det mener landets eneste professor i taleteknologi, Torbjørn Svendsen, ved Institutt for elektronikk og telekommunikasjon ved NTNU.
Eneste vi kan satse på
– Så vidt meg bekjent, er dette det desidert beste talegjenkjenningsproduktet på markedet. I Norge er det ingen, internasjonalt er det få. Nuance har kjørt en ganske elegant oppkjøpstaktikk og kjøpt opp det som finnes av konkurrerende bedrifter, forteller Svendsen, som selv jobber med å utvikle talegjenkjenningsteknologi.
Kollbjørn Heggestad, datalingvist og tidligere utviklingssjef i Norsk språkteknologi på Voss, er enig.
– Skal vi få talegjenkjenning på norsk innen rimelig tid, er dette det eneste miljøet i verden vi kan satse på. Ellers må vi begynne på bar bakke igjen. Gir regjeringen grønt lys til dette, kan vi knytte båndene til språkarven på Voss, sier Heggestad.
Les mer: Språkteknologi kan spare to milliarder trygdekroner
Ukomplisert konklusjon
Svendsen mener svaret på spørsmålet om hvorvidt myndighetene skal gi Nuance 13 millioner kroner til en skandinavisk versjon av DNS, gir seg selv.
– Jeg følger resonnementet til Nav langt på vei. Selv om prisen hadde vært det dobbelte, er det man kan tjene inn igjen ved å få
større arbeidslivsdeltakelse fra store grupper, enormt. Samfunnsøkonomisk er dette en «no brainer», konklusjonen er ukomplisert, sier Svendsen.
Et prinsipielt avslag
NTNU-professoren tror Nuance kan ha tatt litt i når de sier de trenger 13 millioner for å fullføre en skandinavisk utgave, men at den reelle utviklingskostnaden ikke er veldig mye lavere.
– Jeg har mistanke om at det er mer et prinsipielt spørsmål som gjør at departementet setter foten ned: Om Nav skal støtte utvikling av et kommersielt produkt som ikke har funksjonshemmede som sin primære brukergruppe, sier Svendsen.
Les også: Avhengige av talegjenkjenning for å jobbe
Mål og middel
På spørsmål om det er riktig at myndighetene skal sponse et amerikansk selskap med offentlige penger, svarer professoren følgende.
– Det er ikke vanlig at staten finansierer produktutvikling, men her er det mer et spørsmål om hvordan man klarer å plassere et prinsipp kontra det som er praktisk ønskelig å oppnå, sier Svendsen.
Nav kontaktet flere
Siden 90-tallet er det gjort en rekke norske forsøk på å etablere en optimal talegjenkjenningsteknologi på norsk.
Nav Kompetansesenter for tilrettelegging og deltagelse har vært i dialog med flere norske teknologibedrifter som jobber med ulike løsninger for talegjenkjenning. Ingen har kunnet tilby en god nok teknisk løsning for sykmeldte og uføre som ikke kan bruke tastatur og mus.
Et av selskapene er oslobaserte Max Manus. I over ti år har de tilbudt talegjenkjenning til flere grupper innen helsevesenet.
– Vi har vært i en prosess med Nav for å teste ut om vi kunne tilføre vanlig norsk språk i vår tekniske løsning. Vi fant ut at det blir for vanskelig. Behovet er der, men å lage et produkt som dekker hele det norske språket er en omfattende oppgave. DNS er nok det produktet som ligger nærmest dette formålet, sier salgssjef Anne Andreassen i Max Manus.
Løsningen til Max Manus er også serverbasert, noe som betyr at man må være tilknyttet internett ved bruk. Det gjør produktet for lite fleksibelt for funksjonshemmede.
– Jeg har ikke noe prinsipielt imot at myndighetene skal bidra til å få DNS på norsk, om det kan få funksjonshemmede ut i arbeid, sier hun.
Les også:
Høyre, Frp og Krf: Betal for taleteknologi
