Statoil er Norges desidert største og viktigste selskap med over 20.000 ansatte. Verdiene som er bygd opp gjennom 35 års produksjon av olje og gass har gitt Norge en enestående posisjon i verden. Samtidig opererer Statoil i en risikofylt bransje som kan få katastrofale følger hvis sikkerheten svikter.
Derfor er det alvorlig når lederne av arbeidsmiljøutvalget i Offshore fagsenter sender bekymringsmeldinger til Petroleumstilsynet. De er bekymret for .
Våren 2010 inntraff to sammenlignbare hendelser som fikk helt forskjellig konsekvens for oljeselskapene BP og Statoil. 20. april eksploderte den BP-opererte riggen Deepwater Horizon på Macondo-feltet i Mexicogolfen. 11 personer omkom og først etter 87 døgn klarte man å stoppe Derfor vil utblåsningene fortsette å skje .
29 dager senere var tilsvarende katastrofe nær på Gullfaks C i Nordsjøen. Under forsøk med trykkbalansert boring i en ny brønn, – Nærmere katastrofe enn Statoil hevder . Til tross for gassutstrømming på plattformen, klarte man å hindre utblåsning dagen etter.
På grunn av Macondo-katastrofen fikk Statoils fadese på Gullfaks C lite oppmerksomhet. Tenk deg for et scenario som kunne utspilt seg med en tilsvarende ulykke i Nordsjøen! Hadde vi da fått en oljemelding som åpner for leting og boring nærmest alle andre steder enn Advarer mot Gullfaks-tilstander i Lofoten ?
Petroleumstilsynet krevde at Statoil selv iverksatte en Pålegg til Statoil på Gullfaks C av hendelsen. Selskapet engasjerte derfor en gruppe forskere fra Iris (International Research Institute of Stavanger). Dette er kanskje den mest grundige analysen som er gjort av Statoils organisasjon i en krisesituasjon, men den hemmeligstemplede rapporten ble først offentliggjort 22. desember.
Studien konkluderer med at hendelsen på Gullfaks har Arrogant ledelse bidro til Gullfaks-hendelsen . Den mest fundamentale er ettervirkninger av fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007. Ansatte ble omplassert, og systemer for styrende dokumentasjon ble integrert. Målet var forenkling, resultatet ble det motsatte.
Andre årsaker var bemanningsendringene i 2009–2010 da store deler av ledelsen på Gullfaks ble skiftet ut, noe som førte til mangel på erfaring og kompetanse. Et annet og vedvarende problem er at mye av virksomheten på installasjonene styres av uformelle maktmiljøer.
Rapporten avslører at selskapet – Fryktkultur, underbemanning og kompetansemangel til tross for at åpenhet er en av Statoils kjerneverdier. Mest alvorlig er det at selskapet mangler prosedyrer for å lære av granskinger.
Iris-studien har druknet i all panegyrisk omtale av Statoils nye oljefunn og oppkjøp, men forhåpentlig ligger den langt fremme i pannebrasken på Helge Lund. Forbedringstiltakene som er skissert, gir Statoil-ledelsen en konkret oppskrift på hvordan man skal unngå .
